Maja Sojtaric

Beslaglegging av det russiske passasjerskipet «Professor Moltsjanov» fikk den norske regjeringen til å løpe og gjemme seg i tjukt spinn.

Regjeringen fremstår i beste fall uforberedt på hele greia. I verste fall fremstår den som feig og unnfallende.

Ukrainerne begjærte å ta det russiske skipet i arrest på Svalbard. Nord-Troms og Senja tingrett vurderte at lovkravet var oppfylt, og tok begjæringen til følge.

Bakgrunnen er et erstatningskrav på 4,22 milliarder dollar som det ukrainske statlige energiselskapet Naftogaz med flere fikk tilkjent av den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag i 2023.

Kravet kom etter at Russland ranet til seg ukrainsk eiendom på Krym etter den russiske annekteringen av halvøya i 2014.

Sysselmesteren tok skipet i arrest i Barentsburg, som han måtte. Diplomatisk krise fulgte.

Først kalte Putins pitbull Maria Zhakova Norge for en piratstat. Så kalte Putin sjøl det som skjedde på Svalbard for «statsterrorisme». Utviklingen i skrivende stund er at Russland vil anke avgjørelsen. Samtidig kaller russerne beslagleggingen for en blokade, og brudd på Svalbardtraktaten.

Norges ambassadør ble kalt inn på teppet i Moskva. Den offisielle posisjonen fra Norge burde ha vært full støtte til ukrainernes rett til å inndrive gjeld. Full støtte til en internasjonal rettsorden og full støtte til en norsk domstol.

I stedet er omkvedet at myndighetene ikke kjente til dette. Domstolen ble sittende med Svarteper og sysselmesteren måtte svare på spørsmål norske diplomater burde ha forberedt seg på for lengst.

Justisdepartementet spinner dette som en sivilrettslig sak som ikke angår regjeringa. Utenriksdepartementet fremstiller seg som uvitende. Ingen støtte til verken tingretten eller sysselmesteren eller Ukraina kom fra regjeringshold.

Utenriksdepartementet burde ha fanget opp at et slikt scenario kunne finne sted. De må vel ha hundre øyne rettet mot nordområdene. Eller?

For å få inn pengene de har krav på, har de ukrainske selskapene søkt om å få dommen anerkjent i flere land.

I Norge ble dette gjort 31. juli 2025 i Nord- Troms og Senja tingrett, fordi dette er området som dekker Svalbard. På Svalbard finnes det russisk statseiendom som det er realistisk å få satt i arrest – blant annet dette passasjerskipet.

9. februar 2026 slo Nord-Troms og Senja tingrett fast at voldgiftsdommen fra Haag kunne tvangsfullbyrdes her i landet. 28. august 2026 ba ukrainerne om arrest i passasjerskipet, som eies av den russiske staten og anses derfor som statens formuesobjekt. 1. september tok altså sysselmesteren skipet i arrest, uten å varsle Russland på forhånd.

Ukrainerne gjorde ikke dette på Svalbard fordi det brått ble mulig å sanke inn noen kroner på å lage spiker av en gammel russisk holk. De forsøker å holde legitime krav knyttet til Krym levende gjennom bruk av internasjonale domsavgjørelser.

Ukrainerne vil vise russerne at de vil og kan ramme dem på norsk territorium, ved bruk av internasjonal lov som følges av en demokratisk rettsstat. Det er i Norges interesse å støtte dem i det.

Norge er et lite land med store verdier og ressurser, som selv er fullstendig avhengig av en internasjonal rettsorden. Vi har alt å tape på å holde tilbake vår støtte for denne prosessen som ukrainerne driver fram.

Enn så lenge har Utenriksdepartementet fungert som et brannslokningsapparat i denne saken. Enten så visste de ikke at et slikt krav fra Ukraina kunne komme på norsk territorium, noe som er skandaløst i seg selv. Muligheten for at dette kunne skje har altså vært behandlet i en norsk rett i over ett år.

Eller så er man altfor feig i støtten for den ukrainske frihetskampen når den med loven i hånd banker på vår egen dør. At ukrainerne i tillegg går etter et skip som ved flere anledninger har blitt brukt til russiske hybride operasjoner på Svalbard, er trolig ikke tilfeldig.

Det er riktignok flaut. Norge har valgt å glatte over og ignorere russiske provokasjoner på Svalbard selv i en årrekke.

Da Kong Harald og Dronning Sonja besøkte Svalbard i 2025 for å hevde norsk suverenitet over øygruppa, var også Espen Barth Eide med på turen. Samtidig kom «Professor Moltsjanov» fra Murmansk med den kjente Putin-propagandisten biskop Ijakov om bord. Han skvettet blant annet hellig vann på skipsleia og velsignet den som «Murmanhavet», et tidligere russisk navn.

Dette er en i rekken av såkalte gråsoneprovokasjoner fra russerne på norsk suverenitetshevdelse på Svalbard. De har lenge vært forbigått med stille gjesp fra regjeringshold.

Ukrainernes beslag av «Professor Moltsjanov» blir nå symbolet på en diplomatisk brann i nordområdene som ikke kan slokkes med likegyldige skuldertrekninger.

Espen Barth Eide (Ap) bør ta av seg den selvpålagte munnkurven som politikerne har velsignet seg sjøl med etter Kong Haralds død, og støtte ukrainernes krav.

Det er i Norges interesse. 

Eirik Bergstedt

Direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, Lise Sannerud, svarer på min kronikk om den økonomiske situasjonen i kriminalomsorgen under overskriften «Vi vet hvor kriminalomsorgen skal, og arbeidet er i gang».

Det er et svar jeg setter pris på. Ikke minst fordi Sannerud langt på vei bekrefter flere av premissene som lå til grunn for kronikken:

Den økonomiske situasjonen er krevende, vi må tenke nytt om hvordan Kriminalomsorgen organiseres og prioriteres, og vi kan ikke møte framtidens utfordringer ved bare å gjøre mer av det samme.

Det er et viktig utgangspunkt.

Samtidig er det verdt å presisere hvilken posisjon kritikken kommer fra. I tilsvaret omtales jeg gjennomgående som «Eirik Bergstedt». Kronikken ble imidlertid skrevet i egenskap av at jeg er konstituert leder for Region- og enhetslederforeningen i NFF. Det er ikke uten betydning.

For spørsmålene jeg reiser handler ikke først og fremst om meg, eller om én enkelt enhetsleders opplevelse av situasjonen. De springer ut av erfaringer fra ledere som hver dag står ansvarlige for å omsette Kriminalomsorgens mål, krav og økonomiske rammer til faktisk drift i fengsler og friomsorg.

Og det er nettopp her jeg fortsatt savner svar.

Sannerud viser til at KDI arbeider systematisk og langsiktig med organisering, bemanning, kompetanse, kapasitet, digitalisering og effektiv ressursbruk. Det er positivt.

Men når Kriminalomsorgen samtidig står i en svært krevende økonomisk situasjon, er det rimelig å etterspørre mer enn en beskrivelse av pågående utviklingsarbeid.

• Hvilke konkrete tiltak skal bringe etaten tilbake i økonomisk balanse?

• Når skal tiltakene gjennomføres?

• Hvor store innsparinger eller effektiviseringsgevinster forventes de å gi?

• Og hvordan fordeles belastningen mellom lokalt, regionalt og sentralt nivå?

Det er dette som er kjernen i min kritikk.

Over mange år har fengsler og friomsorgskontorer måttet tilpasse virksomheten til stadig strammere økonomiske rammer.

Lokalt innebærer effektivisering ikke bare organisatoriske modeller og utviklingsprosjekter. Det handler om bemanning på vakt, aktivitetstilbud til innsatte, sikkerhet, arbeidsmiljø og hvilken kapasitet vi faktisk har til å løse samfunnsoppdraget.

På et tidspunkt må derfor spørsmålet stilles om ytterligere innsparinger i førstelinjen er bærekraftige.

Sannerud viser til at KDI tidligere har anbefalt en overgang fra tre til to forvaltningsnivåer, men at dette ikke fikk politisk tilslutning. Det er riktig. Men at én bestemt modell tidligere ikke den gang fikk politisk flertall, kan etter mitt syn ikke innebære at diskusjonen om dagens forvaltningsstruktur dermed er avsluttet.

Tvert imot.

Når de økonomiske forutsetningene endres så vesentlig som de nå gjør, må også organiseringen vurderes på nytt. Det gjelder antall nivåer, oppgavefordelingen mellom dem, størrelsen på administrative funksjoner og hvilke ressurser som kan flyttes nærmere den operative straffegjennomføringen.

Det er i denne forbindelse av stor interesse å se hen til nylig avgitte “Innstillingen til Stortinget fra justiskomiteen (Innst. 194S – 2025-2026)”, knyttet til politiske føringer for “helhetlig gjennomgang av Kriminalomsorgens forvaltningsstruktur og organsiering.”

Det avgjørende er ikke om Kriminalomsorgen formelt skal ha to eller tre nivåer. Det avgjørende er om mest mulig av de begrensede ressursene brukes der samfunnsoppdraget faktisk utføres.

Jeg registrerer også henvisningen til eksterne kostnadsøkninger, blant annet pensjon og strøm. Slike forhold påvirker naturligvis økonomien, og de skal ikke undervurderes.

Men de fritar ikke etatsledelsen – eller noen av oss som har lederansvar – fra å stille de vanskeligere spørsmålene om hva vi selv kan gjøre annerledes.

Det er nettopp i krevende økonomiske tider at prioritering blir ledelse.

Derfor mener jeg debatten vi nå nettopp har, er både nødvendig og konstruktiv. Jeg oppfatter heller ikke Sanneruds svar som en avvisning av behovet for endringer. Snarere leser jeg det som en bekreftelse på at også KDI erkjenner at dagens situasjon krever nye grep.

Da bør neste steg være å gjøre disse grepene tydeligere og mer etterprøvbare.

En strategisk plan må kunne beskrive hvor vi står, hvor vi skal, hvilke tiltak som skal bringe oss dit, når de skal gjennomføres, hvem som har ansvaret – og hvilken økonomisk effekt de skal ha.

Det er en slik konkretisering jeg etterlyser.

Sannerud avslutter med at hun er glad for å ha Eirik Bergstedt «på laget». Det setter jeg naturligvis pris på.

Men i denne sammenhengen er det kanskje enda viktigere å ha Region- og enhetslederforeningen i NFF på laget.

For våre medlemmer sitter tett på konsekvensene av de beslutningene som tas. Vi ønsker å bidra konstruktivt til utviklingen av Kriminalomsorgen. Men det innebærer også et ansvar for å si tydelig fra når vi mener avstanden mellom økonomiske realiteter og tilgjengelige ressurser blir for stor.

Å være på samme lag innebærer ikke at vi alltid skal være enige.

Det innebærer at vi må kunne diskutere åpent hvordan laget skal organiseres, hvilke prioriteringer som må gjøres – og hvordan vi sammen sikrer at ressursene i størst mulig grad når helt fram til fengslene og friomsorgen.

Det er der samfunnsoppdraget skal leveres.