Christian Helgesen

Det å være lærer er en helt ordinær jobb, med helt ordinære vilkår, rettighter og plikter. Det er et yrke hvor både arbeidsgiver og arbeidstaker har helt ordinære ønsker og forventninger.

Det har sin egenart, men det er ikke alene om å ha egenart.

Det finnes bokstavelig talt tusenvis av forskjellige ordninger og turnuser som ingen bryr seg om.

Det er ingen som tenker at det er urettferdig med offshore-turnus, eller turnusene som tilbys til nattevakter, på boliger, til sykepleiere, i industrien – eller hvilken som helst annen fravikelse fra den «ordinære» 37,5 timers-uken.

De speiler stort sett det umiddelbare behovet til brukere og arbeidstakere.

Lærere jobber 43,25 time per uke, i gjennomsnitt, den tiden elevene er på skolen, og får i retur et komprimert arbeidsår. Slik som et stort antall andre yrkesgrupper får, for helt andre grunner, uten at det blir bemerket av den grunn.

Men lærernes turnus og lærernes arbeidsår er av en eller annen grunn noe mer kontroversiell. Det er få ting som får lærere mer klare til konflikt, enn helt klare angrep på arbeidstidsbestemmelsene i skolene.

Det er ikke det at vi lærere er spesielt vanskelige, men nordsjøarbeidere opplever ikke at deres arbeidstid blir kritisert og angrepet ukentlig (eller daglig). Gjennom årenes gang har det blitt opparbeidet enn viss krigersk holdning til arbeidstid hos oss.

I år er det igjen duket for et oppgjør om lærernes arbeidstid.

Skolenes Landsforbund i Nord Rogaland vil gjerne benytte anledningen til å minne om KS’ siste forsøk på å rokke ved arbeidstiden.

I 2014 gikk våre medlemmer ut i streik umiddelbart og alene, og Utdanningsforbundets ledelse trengte et overveldende nei fra sine medlemmer i sin uravstemming, for å forstå at en ikke kødder med læreres arbeidstid uten å få en solid konflikt.

Denne gangen forsøker KS seg – innledningsvis – på å kødde med lærere i videregående skoles arbeidstid, og satser gjerne på at den gjengse lærer ikke har lest sin Niemöller.

Men de, og andre, har avslørt seg selv flere ganger – de vil hele læreryrkets egenart til livs.

Se til Finland, sies det gjerne og ofte, men i denne sammenhengen kan en like gjerne se til Danmark, hvor endringene i lærernes arbeidstid, en innsparingspakke fordekket i spinn, har vært en uhildet katastrofe.

Debatt: KS-lederens utspill er ikke en invitasjon til dialog, men et varsel

Kjell Werner

13 timer på overtid ble det enighet i lønnsoppgjøret, i det såkalte frontfaget.

Industriarbeiderne i Fellesforbundet får lønnstillegg på rundt 4,4 prosent. Dette vil gi merkbar økning i kjøpekraften, dersom prognosene om en prisstigning på 3,2 prosent holder stikk. 

Riksmekler Mats Ruland klarte til slutt å finne kompromissene som Fellesforbundet og Norsk Industri kunne godta. Dermed kunne streikevestene pakkes bort.

Partene ble enige om et generelt tillegg på 6,50 kroner timen og ytterligere 4 kroner for de lavest lønte. I tillegg ble det enighet om at bedriftene forpliktes til å forskuttere sykepenger i inntil fire måneder.

«Dette lønnsoppgjøret sikrer en solid forbedring for økonomien, forutsigbarheten og tryggheten til norske arbeidsfolk», sier Fellesforbundets leder Christian Justnes. Han er fornøyd med resultatet.

Sjefen i Norsk Industri, Harald Solberg, virker mindre fornøyd. Den avtalte rammen på 4,4 prosent lønnsøkning er nemlig etter arbeidsgivernes mening for høy.

Solberg mener også at det er gitt et høyere sentralt tillegg enn ønskelig. Norsk Industri ville altså at en større andel av potten burde vært forbeholdt lokale forhandlinger og dermed den enkelte bedrifts lønnsevne.

Fellesforbundet har gått i front og satt standarden for LO-familien og den øvrige delen av fagbevegelsen.

Dette synes å være et rimelig godt oppgjør som gir arbeidstakere flest økt kjøpekraft, altså at lønningene stiger mer enn prisene. Rammen på 4,4 prosent er nå satt som en norm for etterfølgende oppgjør i privat og offentlig sektor.

Utfordringen ligger i den store usikkerheten for økt inflasjon som er skapt etter at USA gikk til krig mot Iran.

Dersom årets prisstigning her til lands blir høyere enn anslaget på 3,2 prosent, blir det mindre til overs når arbeidstakerne gjør opp status. Skylda må i tilfelle plasseres hos Donald Trump.

Poenget er nemlig at lønnstilleggene i frontfaget skal basere seg på industribedriftenes lønnsomhet og evne til å takle utenlandske konkurrenter.

Prisstigning, og for den saks skyld rentesignalene fra Norges Bank, er faktorer forhandlerne skal se bort fra. Vi kan like det eller ikke. 

Det handler om å unngå en lønns- og prisspiral hvor både bedriftseiere og ansatte blir tapere. Og i neste omgang går norske industribedrifter dukken.

Dette bør være et tankekors også for aktørene i de påfølgende lønnsoppgjørene. Det vil bære galt av sted dersom offentlig sektor blir lønnsledende. 

Forhandlerne i frontfaget har vist kollektiv fornuft og funnet samlende kompromisser som begge parter kan leve godt med. Det samme må være målsettingen i de neste lønnskampene utover våren.

Alternativet er en alles kamp mot alle. Da går alle til slutt tapende ut.