Kjell Werner

Arktis er i en ny og krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Donald Trump vil ha Grønland.

Svalbard kan dermed komme i spill, for en uforutsigbar Vladimir Putin kan fort få blod på tann. Norge må derfor styrke nærværet på Svalbard.

Økt norsk bosetting og aktivitet på Svalbard er avgjørende for å sikre Norges eierskap til denne øygruppen. Det var uklokt å stenge ned Gruve 7 i fjor sommer. Jeg mener at Norge nå bør gjenoppta gruvedrift på Svalbard. Det samme mener for øvrig Frp-leder Sylvi Listhaug.  

Hovedargumentet mitt er den geopolitiske situasjonen med en uforutsigbar nabo i øst.

Svalbard-kull er et fornuftig sikkerhetspolitisk mottiltak. Dessuten er bruk av Svalbard-kull bra for klodens klima, så rart det enn kan synes ved første øyekast. 

Svalbard er norsk, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange land. Avtalen sikrer likebehandling av borgere og borgere fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten.

Russland, Kina og USA er blant disse. Russerne er godt etablert og utvinner fortsatt kull i Barentsburg.

Norge har utvunnet kull på Svalbard i over hundre år, men i fjor sommer var det altså slutt. Allerede i 2009 vedtok Stortinget at det skulle styres mot en avvikling av kulldriften. Det er forståelig at politikerne la opp til dette, basert på det geopolitiske bildet som den gang var tegnet opp.

Men i dag er bildet et helt annet. Det er nok å nevne Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina og en stormaktskåt president i USA. Europa, medregnet Norge og Svalbard, må i større grad ta større ansvar for egen sikkerhet.

Samtidig er det et faktum at Svalbard-traktaten legger begrensninger på militær bruk av øygruppen, også for Norges del. Det er forbud mot anlegg av flåtebaser og befestninger.

KrF-leder Dag Inge Ulstein vil forhåndslagre våpen på Svalbard slik at Norge raskt kan beskytte øygruppa. Han ber også regjeringen om å vurdere forhåndslagre av amerikanske våpen, stridsvogner, artilleri og kjøretøy. 

Regjeringen sier klokelig nei til Ulsteins forslag. KrFs linje vil etter min mening være en farlig linje som kan komme til å tirre den russiske bjørnen. 

Løsningen er derimot at Norge satser sivilt med flere arbeidsplasser, og dermed økt bosetting på Svalbard. Turisme og forskning er ikke nok. Bakteppet er at andelen nordmenn på Svalbard synker.

Ny kulldrift er etter min mening ett av svarene på denne utfordringen. Dette vil gi arbeidsplasser og bosetting.

Dilemmaet er det faktum at kloden er i ferd med å bli for varm. Og kull er generelt en klimaversting, mye verre enn fossile brensler som olje og gass. I så måte er det verdt å notere seg at Svalbard-kull er bedre for klimaet enn kull fra Sør-Amerika, skal vi tro forskeren Kåre Helge Kartstensen i Sintef. 

«Å bruke kull fra Svalbard gir et langt mindre fotavtrykk for klimaet», sier Karstensen til FriFagbevegelse. Poenget til Sintef-forskeren er at norsk industri i fjor importerte over en million tonn med kull til bruk i norske smelteverk og sementfabrikker. 

Over halvparten av dette var Colombia-kull som ble skipet over halve kloden til Norge. I tillegg er Svalbard-kullet renere enn mye av det som oftest brukes. Forskjellene i arbeidsforhold mellom norske og colombianske gruver er også et argument som taler for gjenoppstart av kulldrift på Svalbard.

Det bør også nevnes at Longyearbyen nå forsynes med strøm fra et dieselaggregat. Dette er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve, for dieselen må fraktes langveisfra med et fossilt drevet skip.

«Sikkerheten i Arktis har aldri vært viktigere å ivareta», sa EUs utenrikssjef Kaja Kallas da hun denne uka besøkte Norge.

Utenriksminister Espen Barth Eide mener det sikkerhetspolitiske problemet knyttet til Grønland er overdrevet. «Men om det skulle bli konflikt mellom øst og vest, står våre områder veldig sentralt», sa Espen Barth Eide ved samme anledning.

Godt sagt av begge. Men dette er ikke tilstrekkelig. Regjeringen må våge å tenke nytt, for ikke å si i gamle baner.

Kull skal ikke brukes i kraftverk til å lage strøm. Men kull trengs fortsatt, vi kan like det eller ikke, som innsatsfaktor i mange industriprosesser, både her til lands og ute i Europa. 

I et slikt perspektiv er det fornuftig å starte opp igjen kulldrift på Svalbard. Norske fagfolk har fortsatt kompetansen, klimaargumentet er godt og de sikkerhetspolitiske argumentene blir ikke borte med det første.

Norsk kull er slik sett gull verdt. Det beste må ikke bli det godes verste fiende.

Elisabet Haugsbø, Frode Alfheim, Christian Justnes og Kjetil Lein

Tekna, Styrke, Fellesforbundet og NITO

Bakteppet er alvorlig: EU taper terreng i den globale konkurransen, særlig mot USA og Kina. Dette er grundig dokumentert, blant annet i den mye omtalte Draghi-rapporten.

Samtidig utfordres den internasjonale regelstyrte verdensordenen Europa har hegnet om.

USA bryter med etablerte spilleregler for handel, fred og internasjonalt samarbeid gjennom økt bruk av makt, mens Kina systematisk styrker sin globale økonomiske og militære posisjon gjennom omfattende subsidier.

Parallelt fortsetter Russlands krig mot Ukraina på europeisk jord. Disse aktørene bidrar også på ulike måter til å destabilisere Europa innenfra, blant annet gjennom innblanding i valg, desinformasjonskampanjer og cyberangrep.

I denne situasjonen kan ikke Europa lenger lene seg på andre. Ansvaret for egen industri, verdiskaping og sikkerhet må i langt større grad tas hjemme.

En nylig publisert rapport fra industriens felleseuropeiske fagforening, IndustriAll Europe, dokumenterer nå dette gjennom en sektorvis kartlegging av tilstanden i europeisk industri.

Bildet som tegnes, er dystert. 

Av 18 analyserte industrisektorer er det i dag bare luftfart og forsvar som kan defineres som fullt ut konkurransedyktige globalt. I sentrale bransjer som bil, stål, kjemikalier, solenergi og annen grønn teknologi taper europeisk industri markedsandeler.

Investeringene uteblir. Utviklingen går for sakte. 

Dette merkes allerede blant arbeidstakere over hele Europa. Flere millioner industriarbeidsplasser har blitt borte, og blant annet Volkswagen har varslet planer om å redusere bemanningen med 35.000 ansatte i Tyskland innen 2030.

Med dette som bakteppe demonstrerer i dag industriarbeidere foran EU-kommisjonens bygg i Brussel. Budskapet er at dersom man ikke klarer å levere en ambisiøs industristrategi med fokus på investeringer, arbeidstakerrettigheter og motstandsdyktige verdikjeder, vil flere arbeidsplasser forsvinne.  

Hvis Europa mister sin konkurransekraft, vil dette få store konsekvenser også for norsk næringsliv.

Store deler av norsk industri er tett integrert i europeiske verdikjeder – omtrent 90 prosent av alt vi eksporterer går til Europa.

Veivalgene EU tar fremover vil påvirke Norge direkte og kan gi alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser, eksport og konkurransekraft.  

EU har de siste årene lansert politiske løsninger som ligger i skjæringspunktet mellom hva som er EØS-relevant og ikke. Samtidig har EU innført toll på blant annet ferrolegeringer for å beskytte egen industri, der Norge ble ansett som et tredjeland.

Det er lite som tyder på at denne utviklingen vil snu. Tvert imot vil Europa framover føre en mer aktiv og beskyttende industripolitikk. Ett eksempel er initiativet «Made in Europe» der målet er å styrke europeisk industri og næringsliv i alt fra offentlige anskaffelser til støtteordninger.

Utfordringen fremover vil være om alle de 30 landene i EØS-området defineres som europeiske eller bare de 27 medlemslandene i EU. Svaret på dette er avgjørende for norsk næringsliv og stiller nye krav til norsk politikk.

Norske myndigheter må i langt større grad ta høyde for hvordan en mer proteksjonistisk industri- og handelspolitikk vil slå direkte inn i norsk arbeidsliv.

Det er derfor viktigere enn noensinne at norske myndigheter, organisasjoner og selskaper snakker med Europa og argumenterer for at et tett og forutsigbart industrielt samarbeid ligger i alles interesse.

Når EU nå utvikler mer målrettede «buy European»-tiltak må Norge defineres som en naturlig del av dette området.

Det handler om å sikre stabile rammevilkår, langsiktige investeringer og et fortsatt felleseuropeisk industrigrunnlag, til fordel både for Norge og Europa som helhet.