Nina Melsom

I Norge jobber flere personer deltid på grunn av helseutfordringer enn som følge av at de ikke får høyere stilling. Fire av ti jobber deltid på grunn av studier.

Årsakene til deltidsarbeid er viktige i den pågående debatten om deltidsansatte skal få overtidsbetaling når de arbeider utover sin avtalte stillingsprosent.

De aller fleste arbeidstakere som jobber deltid gjør det fordi de selv ønsker det eller trenger det. Tall for 2025 publisert av Eurostat, basert på SSBs arbeidskraftundersøkelse, viser at:

• Den vanligste årsaken til deltidsarbeid er utdanning eller opplæring – nærmere 4 av 10 oppgir dette som hovedårsak til at de jobber deltid. 

• Nærmere 18 prosent jobber deltid på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse. 

• Til gjengjeld oppgir bare vel 1 av 10 mangel på heltidsjobb som hovedårsak til deltidsarbeid. 

Hele, fulle stillinger er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Men deltid finnes av mange gode grunner, blant annet:

• Studenter som ønsker fleksibilitet

• Heltidsansattes rett til helgefri

• Personer med helseutfordringer eller som av andre grunner får tilrettelagt arbeidstid

• Ferie som må dekkes

• Seniorer som ønsker redusert arbeidstid og kombinere arbeid med pensjon

• Sykdom som oppstår brått

• I næringer med sesongvariasjoner som på hoteller og restauranter

I dag er regelen at deltidsansatte først får overtidsbetaling når de jobber utover en full stilling. Dette gir insentiver til å jobbe heltid, og skaper gjensidig fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Reglene gjør at arbeidstakere kan ha en lavere stilling, for eksempel på grunn av studier, og få tilbud om merarbeid ved behov uten at timekostnaden blir høyere for arbeidsgiver.  

Reglene gjør det også mulig for personer med helseutfordringer, som ikke kan binde seg til en høy stillingsprosent, å jobbe mer i perioder der helsen tillater det.

For eksempel kan en arbeidstaker med migrene jobbe mer i gode perioder. Behovet for fleksibilitet kan også handle om den enkeltes livssituasjon, for eksempel den skilte småbarnsfaren som ønsker å jobbe mer i periodene han ikke har barna. 

Men skal den gjensidige fleksibiliteten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere få fortsette? 

Etter avgjørelser i EU-domstolen raser nå debatten her hjemme om de norske reglene for overtidsbetaling til deltidsansatte.

Utsiktene til mer overtidsbetaling kan forståelig nok virke forlokkende for den enkelte deltidsarbeider på kort sikt.

Men realiteten er at endring av reglene kan slå uheldig ut både for deltidsansatte og det store flertallet av arbeidstakere i Norge:

• Arbeidsgivere må redusere tilbudet om merarbeid til deltidsansatte, noe som vil gi reduserte muligheter for deltidsansatte.

• Arbeidsgiver kan ikke nødvendigvis tilby samme grad av fleksibilitet, for eksempel hvis arbeidstaker ønsker å bytte vakt med en annen kollega.

• Studenten som jobber deltid og tar ekstravakter kan tjene mer enn hva den heltidsansatte for samme mengde jobb gjør.

• Deltidsansatte kan miste fortrinnsretten til ekstravakter. Arbeidsgivere vil i større grad hente inn ekstra arbeidskraft ved hjelp av innleie eller tilkallingsvikarer.

• Småbarnsforeldre, eldre eller andre som ønsker å jobbe redusert, vil ikke nødvendigvis få mulighet til det.

Overtid på deltid-saken er sammensatt. I god norsk tradisjon er det gjennom respektfullt trepartssamarbeid vi finner gode løsninger for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Det forutsetter at vi setter oss grundig inn i både EØS-rettens krav og hvordan det norske arbeidsmarkedet fungerer.

Jan Erik Aukan

Mens formuende eiere får skattelettelser, foreslås det å øke merverdiavgiften på varer og tjenester som vanlige mennesker bruker hver eneste dag.

Det er en politikk som flytter skattebyrden fra formue til arbeid og forbruk, og aller dårligst ut kommer de lavlønte som knapt skal få noe som helst skattelette.

Forskjellene i Norge har økt i lang tid. Stadig mer rikdom samles hos en liten gruppe mennesker, mens lavlønte arbeidsfolk opplever at lønna strekker stadig dårligere til.

Likevel fortsetter presset for å redusere skatten på dem som har mest på bekostning av dem som har minst.

Dette skjer samtidig som Norge står foran enorme utfordringer.

• Vi trenger mer penger til helse og omsorg når eldrebølgen for alvor treffer.

• Store investeringer i forsvaret er vedtatt.

• Strømnettet må oppgraderes, kraftproduksjonen økes og vann- og avløpssystemer moderniseres.

Regningen kommer uansett. Spørsmålet er bare hvem som skal betale den.

Vi ser nå at svaret på dette allerede er gitt: Arbeidsfolk skal betale.

Det er vanskelig å forstå hvorfor staten skal gi skattelettelser til dem som har mest, samtidig som vanlige lønnsmottakere får høyere avgifter og dårligere ordninger.

Pengene kunne vært brukt til en sterkere velferdsstat, en mer rettferdig AFP-ordning og pensjoner folk faktisk kan leve av.

Vi trenger et skattesystem som sørger for at de som har de største ressursene bidrar mest.

Når regningen for framtidas utfordringer skal betales, kan den ikke sendes til lavlønte arbeidsfolk. Dette er usolidarisk og ikke den norske modellen verdig.

At partier på høyresiden gjør det godt på meningsmålingene, er ikke noe argument for at venstresiden skal gjennomføre høyrepolitikk på forhånd.

Dersom høyresiden ønsker skattekutt til de rikeste og avgiftsøkninger som rammer vanlige folk, får de gå til valg på det og stå til ansvar for konsekvensene.

Venstresidens oppgave må være å kjempe for mindre forskjeller og et mer rettferdig skattesystem, ikke å komme høyresiden i forkjøpet.