Kristian Skard

Søndag kveld var det klart. Ap var blitt enige med SV, Senterpartiet, Rødt og MDG om revidert budsjett for 2026.

Det var ventet og på mange måter selvsagt at det skulle bli enighet. Det er tross alt rødgrønt flertall på Stortinget.

Men denne budsjettavtalen betyr veldig mye mer enn selve tallene i forliket. Avtalen reparerer mye av det som har gått galt for Ap-regjeringen siden stortingsvalget i fjor.

Det delvis vaklende regjeringsprosjektet til Jonas Gahr Støre har med denne enigheten fått beina under seg og gjenvunnet balansen.

Arbeiderpartiets ledelse med Jonas Gahr Støre, Jan Christian Vestre og Tonje Brenna bør kjøpe opp hele blomsterbutikken og personlig levere bukettene på døra til partiets leder av finanskomiteen, Tuva Moflag.

Firebarnsmora fra Nordre Follo har fra morgen til kveld gjennom 18 dager sørget for å lose forliket trygt i havn. Avtalen ble landet uten ekstraomganger med tilhørende samtaler mellom de parlamentariske lederne eller partilederne. 

Det er selvsagt flere enn Moflag som skal ha æren for avtalen. Finanspolitikerne i de fire samarbeidspartiene i Stortinget skal åpenbart ha sin del. Det gjelder også Aps Even Røed som har utgjort et godt team med Moflag. I tillegg jobbes det alltid effektivt på bakrommet av partiledelse og regjeringsapparat.

Men mye kan tilskrives Tuva Moflags personlige stil. Hun er ydmyk og konstruktiv. Det som kunne utviklet seg til en prestisjekamp der motparten skulle trues på plass eller påføres nederlag, ble derimot et velmenende samarbeid.

Sett utenfra lignet revidert-forhandlingene på det som kunne vært samtaler om en regjeringsplattform.

For det er nettopp det Støre-regjeringen har manglet. Da stortingsvalgresultatet i fjor høst var klart, var stemningen ekstremt god i Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre hadde gjenvunnet kontroll over partiet og Jens Stoltenberg var kommet tilbake i norsk politikk.

Valgseieren smakte godt, men det ble tatt for lett på at Ap-regjeringen tross alt ville trenge hjelp av fire partier for å få flertall for politikken. Noen forhandlinger om et felles politisk grunnlag, ble det aldri invitert til.

Selv om Ap skulle regjere alene, ville det utvilsomt vært en fordel om det var etablert enighet om noen retninger for en rødgrønn samfunnsutvikling. 

Kontrasten til danske Mette Frederiksen som nylig ble statsminister igjen, er slående.

Da Frederiksen presenterte regjeringen, lå det et 73 siders fremforhandlet dokument til grunn. Den danske regjeringen er riktig nok en samarbeidsregjering, mens den norske regjeringen består kun av Arbeiderpartiet.

Selv om Ap sitter alene i regjering, er det mye som taler for at det er fornuftig å ha en samarbeidsavtale med partiene som utgjør flertallet i Stortinget. Det har vært gjort før.

I den første regjeringen til Erna Solberg satt Høyre og Frp sammen, men det var også inngått en avtale med KrF og Venstre. De var ikke med i regjeringen, men måtte til for å få flertall i Stortinget. Senere ble regjeringen utvidet med nettopp KrF og Venstre. Og denne samarbeidslinjen til Erna Solberg dannet grunnlaget for hennes åtte år som statsminister.

Enigheten om revidert budsjett kan være begynnelsen på en bredere samarbeidslinje for det rødgrønne flertallet. Avtalen legger et viktig grunnlag for kommende budsjettforhandlinger til høsten.

SV, Sp, Rødt og MDG er alle tydelige på at de har fått betydelig gjennomslag. Og det er det som må til dersom Ap-regjeringen skal sitte trygt ut hele stortingsperioden.

Forliket kostet nesten alle de fem milliardene med oljepenger som finansminister Jens Stoltenberg hadde knepet inn sitt forslag til revidert budsjett. Det er den store svakheten med budsjettavtalen.

Selv om det ikke brukes mer oljepenger enn i budsjettenigheten fra før jul, er det all mulig grunn til å være bekymret for pengebruken.

Jørgen Bjørndalen, DNV og Asgeir Tomasgard, NTNU

Medlemmer av Kjernekraftutvalget

Vi har med en viss undring lest Martin Benoni Flyvholms kronikk, der han sier at Kjernekraftuvalget overser to avgjørende poeng og foreslår subsidiert kjernekraft som en løsning.

I det følgende kommenterer vi noen av hans påstander.

Flyvholm skriver at «For det første bygges så å si all ny kraftproduksjon i Europa i dag med støtteordninger.»

Vi tviler på at dette er en brukbar beskrivelse av Europa som helhet, men utvalgets mandat og analyse er spesifikt knyttet til kraftmarkedet i Norge hvor dette ikke er en passende beskrivelse.

Faktum er at det er ingen ordninger i dag som investorer kan søke på for å få offentlig støtte til kraftproduksjon. Vi har riktignok hatt en periode med elsertifikater, men ordningen er lukket.

Stortinget har også bevilget penger til havvind, men det er ikke etablert en ordning der aktører som vil bygge havvind kan søke.

Alle som planlegger ny vannkraft, opprustning av eksisterende vannkraft, ny vindkraft eller ny solkraft på land i Norge gjør dette uten å ha konkrete utsikter til offentlig støtte utover tillatelse

Flyvholm skriver videre at «For det andre er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet det samme som det beste valget for samfunnet».

Det er vi helt enige i og utvalget har derfor foretatt en konkret samfunnsøkonomisk vurdering, der vi tar hensyn til at kjernekraftverk ikke er som andre kraftverk, legger beslag på et lite areal, at levetiden forventes å være svært lang, at driftskostnadene kan forventes å være moderate, at produksjonen ikke er væravhengig og at kjernekraftverk har gode egenskaper for kraftsystemet.

Men slik kraftmarkedet og kraftsektoren generelt er organisert og regulert i Norge er det ikke spesielt stor forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Flyvholm peker ikke på noen faktorer som endrer dette.

Flyvholm synes å basere sitt innlegg på en tese om at en tilbudsside med lave marginalpriser må føre til at prisene presses ned mot null, og at når nettleien nå er vesentlig over det han mener er produksjonskostnadene for kraft, skyldes dette at vi (uten at det er spesifisert hvem «vi» er) «bygger etter kortsiktige markedssignaler, ikke for samfunnets beste over tid».

Det er klart at dersom man mener at markedsverdien ikke er mer enn 15 øre/kWh både på kort og lang sikt, ville det være overraskende om noen bygget anlegg som hadde høyere forventet totalkostnad over dette nivået.

Vi mener at premisset for en slik forventning er galt – selv om kortsiktig marginalkostnad er null, kan langsiktig likevektspris bli høy dersom det ikke bygges ny produksjon i takt med at etterspørselen vokser.

Det faktum at det stadig bygges ny produksjonskapasitet i Norge, med LCOE langt over 15 øre/kWh – uten statsstøtte – tilsier at også investorer oppfatter verden på denne måten.

Vi kjenner ikke alle detaljer i grasrotinitiativet Energi for Alle, men med beskrivelsen som er gjengitt i kronikken foreslåes det, ifølge Flyvholm, en modell med gradvis utbygging av fem kjernekraftverk over en 40-årsperiode med statlige subsidier.

Som motytelse for disse statlige subsidier foreslås det innføring av en moderne hjemfallsrett. For oss er det vanskelig å se hva staten skulle kunne oppnå med å overta eier- og driftsansvar fra private dersom staten først har subsidiert private for å bygge anleggene.

Skal staten først gi milde gaver til private investorer, for deretter å overta ansvaret mot slutten av levetiden når vedlikeholdskostnadene presumptivt stiger kraftig?

Uansett var utvalgets mandat å vurdere forutsetninger som må være på plass for en eventuell fremtidig etablering av kommersiell og industridreven kjernekraft.

En løsning som skissert over faller ikke inn under den kategorien.