Marius Brufjell

Reiselivskoordinator

Da mange av oss hadde ferie, jobbet Bane NOR med mange store prosjekter for å oppgradere og vedlikeholde jernbanen både for vinteren og lenger frem i tid.

Når det gjøres store arbeider, så er det ikke uvanlig med innkjøringsproblemer etterpå.

De feil som har vært, har stort sett vært feil med sporveksler og feil med strømtilførselen i kontaktledningen over sporet og flere andre små og større utfordringer.

Skulle disse feilene vært unngått måtte vi sannsynligvis byttet alle sporveksler og alle kontaktledninger og hatt ny Oslotunnel samtidig og aller helst «i går».

Så enkelt er det ikke og så raskt går det ikke.

Nye tog og nytt signalsystem, som ikke er ferdig utviklet, ville ikke hindret de feilene som har vært siste uken, med feil på sporveksler og strømløse kontaktledninger.

Så er det kjedelig for alle som blir rammet av forsinkelser. Det er også slik at volumet blir stort når ting skjer på Oslo S. Det betyr at støyen blir stor, men det betyr ikke at det har blitt gjort alvorlige feil, eller at det er jernbaneteknisk krise, uten håp.

Det vi opplever er kjedelige, hendelige feil.

Vy kan ikke klandres for feil med sporet og Bane NOR, kan ikke gardere seg mot alle innkjøringsproblemer etter en slik stor fornyelse som har vært i sommer. Vy, Bane NOR og Norske tog, leverer det de skal og mer til, innenfor det de kan, det er forskjellen.

Hvis Vy skal gi refusjon, så bør samferdselsdepartementet dekke refusjonen til Vy. Til sammenlikning så er manglende vedlikehold av krengetog hos Go-Ahead, på Sørlandsbanen mer alvorlig.

Et krengetog står, på 14. måneden på grunn av manglende vedlikehold fra Go-Ahead, med kostbare innstillinger som følge av manglende vedlikehold fra Go-Ahead, som faktisk har vedlikeholdsansvaret for toget de leier.

Dette er alvorlig, men får ikke like mye oppmerksomhet, fordi volumet i antall passasjerer ikke er like stort. At toget har en verdi tilsvarende store millionbeløp og at det er betalt ut flere hundre millioner i buss for tog og at toget er viktig for skoleskyss i Telemark, snakkes det ikke like høyt om.

Toget må bare på linja, i god stand.

Utfordringene på Østlandet er mange, det er ingen krise og nye tog og nytt signalanlegg ville ikke hindret det vi har sett siste uka med feil på sporveksler og feil med strømtilførselen osv.

Det er sikkert en del ting som kunne vært gjort annerledes. Jernbanen kunne vært prioritert tydeligere, tidligere. Jernbanereformen fra tidligere Høyre regjeringen, var ikke noe mesterstykke verken i optimal pengebruk, eller i optimal fremtidig helse for jernbanens spor, signaler og tog.

Resultatet ser vi nå. Gjort er gjort og spist er spist. Mye bra har blir gjort etter jernbanereformens falitt. Resultatene kommer ikke bare nå i august, vi må litt lenger frem.

Flom og skredsikring gjennom året, har gitt resultater. Oppgradering av Romeriksporten har blitt en forbedring. Alt er ikke «krise» på grunn av sommermåneder med planlagt avvik grunnet planlagt vedlikehold og noen dager etterpå i august, med innkjøringsproblemer.

Vi må se på forskjellen mellom planlagte og ikke-planlagte kanselleringer og hva som er årsakene til kanselleringer og feil.

Det viktigste fremover er å prioritere å ta vare på det vi har både av tog og spor og signalanlegg, flom og skredsikring og nye lokaltog.

Jon Oddvar Holthe

24. august er det ett år siden Tamima ble drept på jobb. Vi minnes henne og uttrykker vår dypeste medfølelse med hennes pårørende, kolleger og alle som ble berørt.

Samtidig må årsdagen forplikte oss til å spørre: Har vi gjort nok for å hindre at andre arbeidstakere opplever det samme?

For mange ansatte i skole og oppvekstsektoren er vold og trusler dessverre blitt en del av arbeidshverdagen. Lærere, miljøterapeuter, fagarbeidere og ansatte i SFO forteller om slag, spark, spytting, trusler og alvorlige utageringssituasjoner.

Nye tall fra SSB viser at fire av ti grunnskolelærere har vært utsatt for vold, trusler, seksuell trakassering eller mobbing på jobb det siste året. Hele 28 prosent har vært utsatt for fysisk vold – den høyeste andelen blant alle yrkesgrupper.

Samtidig er det grunn til å tro at mørketallene er store. En kultur der ansatte tenker at «sånn har vi det her, og dette må vi tåle», kan føre til at hendelser ikke blir meldt.

Andre ansatte i skolen kan være enda mer utsatt, ikke minst fordi de ofte jobber tettest på elever som trenger omfattende oppfølging. Mange opplever også at hendelser registreres uten at årsakene blir fulgt opp. Da slutter noen til slutt å melde avvik, fordi de opplever at det ikke fører til noe.

Når ansatte sier at «slik er det bare hos oss», har vi allerede kommet for langt. Ingen andre yrkesgrupper forventes å akseptere slag, spark eller alvorlige trusler som en naturlig del av jobben. Det bør heller ikke ansatte i skole og utdanning gjøre.

Vold og trusler blir for ofte omtalt som et spørsmål om den enkelte ansattes kompetanse eller evne til å håndtere krevende situasjoner. Erfaringene fra våre arbeidsplasser og forskning fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser noe annet.

Risikoen henger tett sammen med bemanning, organisering, tilgang på støttefunksjoner, kompetansesammensetning og tid til forebyggende arbeid.

Dette bekrefter det Skolenes landsforbund lenge har advart mot: Vold og trusler handler ikke først og fremst om den enkelte ansattes tåleevne. Det handler om arbeidsmiljø, organisering og arbeidsgivers ansvar.

I møte med elever som trenger tett oppfølging, vet ansatte at relasjoner er det viktigste forebyggende tiltaket. Men relasjoner bygges ikke gjennom kutt, tidspress og stadig færre voksne rundt elevene.

Når ansatte står alene i krevende situasjoner, eller når det mangler ressurser til å følge opp elever med store behov, øker risikoen for både ansatte og elever.

Arbeidstilsynets ferske rapport viser at undervisning er blant næringene med høyest forekomst av vold og trusler. Grunnskolelærere og skoleassistenter trekkes fram blant yrkesgruppene som er særlig utsatt.

Arbeidstilsynet peker samtidig på risikofaktorer som lav bemanning, alenearbeid og mangelfull opplæring.

Derfor trenger vi mer enn gode rutiner på papiret. Vi trenger politisk vilje til å satse på tryggere arbeidsplasser gjennom sterkere bemanning, bedre forebygging, systematisk registrering av hendelser og tettere oppfølging av ansatte som utsettes for vold og trusler.

Samtidig må vi lære mer på tvers av sektorer. Skole, barnevern, helse og omsorg møter mange av de samme utfordringene. Løsninger som fungerer ett sted, må deles slik at andre kan lære av dem.

Den beste måten å hedre Tamimas minne på er ikke bare å minnes det som skjedde. Det er å sørge for at ansatte blir hørt når de varsler om risiko, og å handle før alvorlige hendelser skjer.

Ingen skal miste livet på jobb. Ingen skal måtte akseptere vold og trusler som en del av yrket sitt.