Kjell Magne Opheim 

Tillitsvalgt i EL og IT Rogaland, podkaster (Ohms lov) og elektriker 

Espen Christer Endal

Sikkerhetsanalytiker i energibransjen og nestleder Østfold SV 

Ulf Nagel Jæger 

Styremedlem i Østfold SV 

Norges strømfremtid og som troverdig klimaforkjemper står på spill. Vi mener dagens kurs, med et ensidig fokus på variabel, fornybar energi (VRE), representerer en uforholdsmessig stor ulempe for kommende generasjoner, naturen og klimaet.

Den legger et stort press på norsk natur, uten å levere den stabile kraften vi trenger for å faktisk erstatte fossil energi.

Det er en blanding av gode intensjoner og kommersielle interesser som har ført til dette. 

Dette er ikke bare et teknisk spørsmål, men et dypt etisk dilemma. Vi er fanget i en «sunk cost fallacy»: En vegring mot å endre kurs fordi vi allerede har investert betydelig prestisje og kapital i én løsning. 

Vi fortsetter å ødelegge natur for en strategi vi vet er utilstrekkelig, i stedet for å ta et skritt tilbake og vurdere de beste verktøyene vi har tilgjengelig. 

Svikten ligger i at vi bevisst velger en vei som påfører kommende generasjoner en dobbel byrde: De arver både en fragmentert og skadet natur, og et strømsystem som ikke er robust nok til å garantere velferd og forsyningssikkerhet.

Vi må ta inn over oss behovet for intergenerasjonell rettferdighet. Vår generasjons vegring mot å tenke nytt, blir deres permanente tap. 

Det altoverskyggende målet må være å produsere nok ren og stabil kraft til å fase ut kull, olje og gass, samtidig som vi lar være å ødelegge mer natur.

All form for kommersiell værbasert kraftproduksjon medfører store naturødeleggelser, mens vannkraft og oppdemming av vann fører til både naturødeleggelser og klimagassutslipp.

Når det samtidig er tydelig at VRE alene mangler stabiliteten som trengs for denne oppgaven, er derfor tiden inne for å inkludere moderne kjernekraft som en sentral del av en bærekraftig og etisk forsvarlig løsning. 

Dette er et standpunkt vi tar, selv om det utfordrer etablerte holdninger i egne politiske og faglige organisasjoner. 

Kraftfremtid.no er tuftet på et kunnskapsbasert og teknologinøytralt syn på energipolitikk. Vi krever en ærlig debatt og prosess med alle tilgjengelige verktøy for å sikre en bærekraftig fremtid for både klima og natur. 

I og med Kjernekraftutvalgets nye NOU, har vi laget en rapport som fokuserer på strømsystemet, samfunnsøkonomi, dyp økologi og bærekraft i Norge. 

Andreas Bellika

Det handler ikke bare om tall på et budsjett. Det handler om folk. Om belastning. Og om hvem som faktisk skal gjøre jobben framover.

Jeg jobber tett på ansatte i kommunen hver dag, og det jeg ser, er ikke dårlig økonomistyring, men ansatte som blir strukket lenger og lenger, samtidig som kravene øker.

Flere oppgaver, høyere forventninger og strammere rammer. Dette handler ikke om enkeltkommuner som gjør en dårlig jobb. Det handler om rammer som gjør det vanskelig å levere gode tjenester.

Mange hadde forventninger om at en regjering med tette bånd til fagbevegelsen skulle styrke kommuneøkonomien tydeligere. Det har ikke skjedd i tilstrekkelig grad.

I stedet skyves presset nedover i systemet og ut på de ansatte. Til slutt er det ikke mer å hente.

Dette er ikke bare en kommunal utfordring. Det er en arbeidslivsutfordring. Uten sterke kommunale tjenester stopper arbeidslivet opp.

Barnehage, skole og helse- og omsorgstjenester er ikke tilleggstjenester. Det er selve grunnlaget for at arbeidslivet fungerer.

Når disse tjenestene svekkes, rammer det resten av arbeidslivet direkte. Folk må gå tidligere fra jobb, være mer borte, eller rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp.

Det mange opplever nå, er at barnehager må stenge tidligere eller holde avdelinger stengt på omgang. Foreldre må forlate jobb på kort varsel, vakter må dekkes inn, og belastningen skyves over på kolleger.

Da er det ikke bare kommunene som betaler prisen. Det er hele arbeidslivet som tar regninga.

Vi står samtidig midt i en utvikling der det blir vanskeligere å rekruttere og beholde folk i de yrkene vi er mest avhengige av. Det er ikke tilfeldig. Belastningen over tid blir for stor.

Folk blir ikke værende, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke går an å stå i det.

Når folk ikke blir værende, mister vi ikke bare kapasitet. Vi mister erfaring, fagmiljø og stabilitet.

Det rammer tjenestene, men også resten av arbeidslivet. Arbeidsgivere får større utfordringer med drift, og presset på de som er igjen øker.

For hva skjer når du ikke får barnehageplass? Når du ikke får den hjelpa du trenger hjemme? Når tjenester bygges ned eller blir vanskeligere å få tak i? Da flyttes belastningen over på folk og inn i arbeidslivet.

Dette er grunnen til at kommuneøkonomi ikke er en særinteresse for offentlig sektor. Det er en felles interesse for hele fagbevegelsen.

Vi kan ikke snakke om behovet for arbeidskraft og et velfungerende arbeidsliv, uten samtidig å snakke om grunnmuren det hviler på.

Vi kan ikke løse dette ved å presse mer ut av de samme folkene. Vi må gjøre det motsatte: sørge for at det går an å stå i disse jobbene, at det er nok folk, og at tjenestene holder et nivå som gjør at resten av arbeidslivet fungerer.

Derfor er ikke sterke kommuner en utgift. Det er en forutsetning for at arbeidslivet i det hele tatt skal fungere.