Jan Ludvig Andreassen

Hvilket får forhenværende sentralbanksjef Øystein Olsen til å ønske seg at politikernes skjønn må erstatte handlingsregelen for bruk av oljepenger. Pengebruken må ned.

Problemet med denne tilnærmingen, hvor en ender opp med «overflødige» midler etter at budsjettet gjøres opp, er at inntekter/utgifter bare blir en lek hvor man liksom skal late som om man er fattigere enn man er.

Pæng til overs sløver politikernes iver etter å drive godt!

Nei, bedre er det å holde seg til handlingsregelen på tre prosent og heller dele ut det som ikke bør innfases i økonomien midlertidig. Idealistene blant oss vil si at disse midler kan andre folkeslag få, men en mer kapitalistisk holdning er å dele midlene ut pro rata til norske statsborgere av alle slag.

Så får heller folk selv velge hva de vil gi bort.

Utfordringen blir å holde midlene på sparekontoer slik at milliardbeløp som gis borgere ikke kommer umiddelbart i omløp med økt inflasjon som resultat.

Derfor bør midlene puttes på private IPK (individuelle pensjonssparings-konto) med sterke begrensinger på uttak.

En slik overføring har mange strukturelle fordeler.

Ved å redusere Oljefondets størrelse vil en få mindre problemer med innblanding av en norsk statlig sektor i andre lands anliggende. Vi trenger ikke noe etisk råd da folk selv kan velge seg etiske plasseringer til passet sin samvittighet.

Tross alt er etikk et fag uten allmenne svar. Fristelsen for å sette i gang nye gigantprosjekter av type regjeringskvartal og skipstunnel blir også redusert hvis midlene er på private hender.

Viktigst av alt er det at folk blir bevisstgjort at Oljefondet er sparemidler og at dette er penger som bør forvaltes godt. Alle norske statsborgere vil da måtte skaffe seg og forstå IPK.

Mange av våre barn kommer til å bli hundre år gamle. Om de får én million på sin sparekonto vil de nok juble, inntil de skjønner hvor lite dette er i forhold til deres langsiktige behov for sparemidler. Men de lærer nå å ta noe bedre hånd om sin egen fremtidige velferd enn når alt ansvar ligger på staten.

Det er bekymringsfullt å se så få som engasjerer seg i debatter om politikk og næringsliv. Ved å delprivatisere noe av Oljefondet vil en kunne få engasjert hele befolkningen i utviklingen av vår viktigste næring: Oljefondet.

Har de egne midler å hegne om vil engasjementet rundt samfunnsøkonomiske spørsmål garantert øke. 

En kan også bruke de private kontoene til å gjøre opp for seg ved grov kriminalitet. En kunne til og med tenke seg at hvis en person krenker en annen grovt, blir hans statlige pensjonsmidler overført til offeret.

Vi vet jo alle at fengselsopphold ikke alltid hjelper så mye på å bedre livet til hverken forbryter eller offer. Men ved å ta fra overgriperen pensjonsmidler økes den effektive straffen.

Tiden er moden for å overføre deler av Oljefondet til dets rettmessige eiere. Start i det små med noen tusen lapper per konto og øk overføringene gradvis i takt med at vi vinner erfaring.

Oljefondet har blitt problematisk stort, et problem det er enkelt å løse.

Morgan Alangeh

Denne uken vil skattekommisjonen levere sitt forslag til en helhetlig skattereform i Norge. Det kan bli den største skattereformen på 20 år.

Det vil trolig foreslås å kutte både formuesskatten og inntektsskatten, selv om de faglige vurderingene er tydelig på at inntektsskatten er viktigst å kutte.

Dersom en eneste krone går til å kutte formuesskatten i stedet for inntektsskatten, burde det derfor være tungtveiende politiske eller verdimessige grunner til det. Det er tvilsomt om det er tilfellet.

La oss starte med å si hva en skattekommisjon er, og hva den ikke er.

Skattekommisjonen er et politisk utvalg for politisk hestehandel. Det viktigste for kommisjonen er politisk enighet, ikke faglig forankring. Skattekommisjonen er altså ikke et faglig ekspertutvalg. Et slik ekspertutvalg hadde vi i 2022.

Dette utvalget, kjent som Torvik-utvalget, ga oss råd om hva vi burde gjøre med skattesystemet vårt. Skattekommisjonen kommer derimot til å si hva politikerne tenker å gjøre likevel.

Så hva var de faglige rådene? At vi burde kutte inntektsskatten. Formuesskatten kan veksles inn mot arveavgift, men kutt i den burde ikke komme på bekostning inntektsskatten som vanlige folk betaler på lønna si.

Noen av utvalgsmedlemmene har i ettertid advart mot å nettopp det. Professor Jarle Møen ved NHH var medlem av Torvik-utvalget fra 2022, og oppsummerte sin frykt for hva som kunne skje i skattekommisjonen i 2026 slik:

«I Torvik-utvalget bruke vi alt vi hadde av virkemidler, og da klarte vi å skrape sammen 40 milliarder til å redusere inntektsbeskatningen. Om vi for eksempel bruker 35 milliarder på å fjerne formuesskatten, så blir det ikke mye igjen til inntektsskatt».

Skal vi tro skatteekspertene er altså hver krone som kunne gått til å kutte formuesskatten, bedre brukt på å kutte inntektsskatten.

Dersom vi likevel ønsker å gjøre noe annet, burde det være enten en tung verdivurdering eller en politisk strategi bak det valget.

For Høyre, som har en representant i skattekommisjonen, er saken rett fram: de er for kutt i formuesskatten, uansett om fagpersoner sier at kutt i skatten til vanlige folk er bedre eller ikke.

For de rødgrønne partiene er saken ikke like enkel. Flere av dem er åpne for å endre formuesskatten, blant annet ved å øke bunnfradraget og hjelpe gründere ved å flytte skattebyrden over til de med aller høyest formue.

Men ingen av dem er for å gi netto skattelette til de med høyest formue på bekostning av vanlige folk. Dersom de rødgrønne partiene skal støtte et slikt forslag, må det i tilfellet være for å gi Høyre en seier i skattekommisjonen og få til et bredt forlik med både venstre- og høyresiden på Stortinget.

Det er tvilsomt om et skatteforlik er verdt prisen dersom Høyre får gjennomslag for å gi mindre skatteletter til vanlige folk til fordel for å kutte i formuesskatten.

Høyresiden i Norge er gode på skattepolitisk strategi. Når de sitter med makten, kutter de skattene, og med dem finansieringen til offentlige tjenester som skole og helsevesen. I veien tilbake til makten lover ofte venstresiden å styre uten å øke skattene.

Slik skapes en nedadgående trapp hvor skattene senkes steg for steg. I bunn av trappen finner vi en underfinansiert velferdsstat hvor sykehus og kommuner ikke lenger har nok penger til å levere gode tjenester.

Å tro at et skatteforlik som kutter formuesskatten vil være noe annet enn et steg ned denne trappen, er mer enn naivt. Selve verdien av et skatteforlik på tvers av blokkene er at det skal holde også om flertallet på Stortinget snur og høyresiden får styre. Det vet vi at det ikke vil gjøre.

Begge de største partiene på høyresiden sier helt åpent at de på sikt vil fjerne hele formuesskatten.

Frp gadd ikke engang å sitte i skattekommisjonen. NHO-leder Ole Erik Almlid kommenterte lekkasjene om at skattekommisjonen trolig vil gi store kutt i formuesskatten med å understreke at NHO «er opptatt av at hele formuesskatten må bort i sin helhet».

Dette er selvfølgelig helt legitimt. Høyresiden må få føre sin egen politikk. Men det burde rødgrønn side også gjøre.

Vi vet ennå ikke hva skattekommisjonen kommer til å foreslå. Men det som er sikkert er at dersom skattene skal settes ned, burde dette komme vanlige folk til gode.

Og de rødgrønne partiene burde ikke la Høyre stå i veien for dette.