Svenn A. Nielsen, skribent og leder av helse- og omsorgskomiteen i Tromsø

Men først skal vi ha generalprøven – kommunevalget, og ett er sikkert. Det er det viktigste valget: Det er i kommunene velferden skapes, og det er der man kan privatisere og eksperimentere. Regjering og Storting kan vedta mye, men de kan ikke vedta hvordan en kommune skal drives. Da er kommunen som forvaltningsorgan borte.

Vi har lært noen lekser de siste dagene: Privatiserer vi tjenestene, taper vi ikke bare kompetanse til å drive – vi mister også evnen til å kontrollere.

Vi må innse, og vi må gjøre det fort, at disse to tingene henger nøye sammen. Å drive velferdstjenester, enten det er innen avfallshåndtering eller eldreomsorg, handler jo ikke bare om å ha ansvar for tjenesten, plikt til å betale kostnader og kontrollørens skarpe blikk på kvalitet.

Den offentlige evne til kritisk gjennomgang fra kjeller til loft har sviktet fundamentalt i forhold til Ammerudlunden. Det måtte noen våkne journalister til før støvskyen sto av skittentøyet fra 80 timers arbeidsuke, og lyset kom på i katakombene der pleiere og helsefagarbeidere sov noen slitne timer før de igjen gikk på vakt.

Men journalistene er ikke kontrollører av privatiserte tjenester som sender sine overskudd til øyer på Bahamas eller Seyschellene. Det er det kommunen som skal være, med byrådet som øverste ansvarlige. Men et byråd er jo ikke helsefaglig skodd, og har man kvittet seg med den helsefaglige kompetansen – hvem skal da med kritisk blikk og faglig tyngde se til at alt går rett for seg?

Det er derfor jeg tilhører et sosialdemokratisk parti. Vi tror ikke at ledelse er noe vi kan bedrive uavhengig av faglig kompetanse. Og kompetanse koster.

For noen uker siden fortalte NHO meg i et møte at Tromsø kunne spare 170 millioner kroner årlig på å privatisere tjenestene innen pleie og omsorg. Det er mye når det totale årsbudsjettet på det tidspunktet var 630 millioner kroner.

Men NHO kunne, eller ville ikke fortelle hvordan. Jeg er ikke fundamentalist i dette stykket. Jeg vil gjerne ha 200 millioner kroner ekstra slik at vi i Tromsø kan yte enda mer hjelp. For meg ville en slik gulrot ikke være at kommunen kunne spare penger, men at den kunne gjøre mer.

Men akk! Jeg fikk ikke noe svar på hvordan, før Ammerudlundens og Adeccos ledelse fortalte, om enn svært motvillig, og først da alle inkvisitoriske fjernsynslys var satt på maks, at de drev med «ønskevakter» på 80 timer uten overtidsbetaling. Ønskevakter for hvem? I alle fall dem som kunne stikke overskuddet for 2010 på 100 millioner kroner i lomma mens de lo hele veien til børsen.

Men da skjønner jeg enda mindre: Enn om vi privatiserte i Tromsø og utgiftene gikk ned med 170 millioner. Så maktet Adecco i tillegg å tjene 100 millioner kroner. Med andre ord ville en tjeneste som i år vil koste 660 millioner egentlig kunne drives for 390 millioner.

Ja, med rovdrift på folk kan man kanskje vinne Adeccoligaen. Jeg trives nå likevel best i eliteserien.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 5/2011)