Camilla Yndestad

Camilla.yndestad@lomedia.no

Det har snart blitt 30 år med politikk for vekter og MDG-politiker Trond Wathne Tveiten. Siden tidlig 90-tall var det i Venstre han hørte hjemme, men da han etter hvert opplevde partiet som mer høyrevridd og LO-fiendtlig, vendte han det ryggen.

– Til sutt måtte jeg si at dette ekteskapet fungerer ikke. Da hadde jeg gått og grunnet på det i lang tid, sier han.

Men Venstre-sortien ble ikke slutten på politikken for Tveiten. Han valgte å gå over til Miljøpartiet De Grønne, og har vært medlem siden 2017.

Nå står han på 28. plass på lista til MDG i Bergen, og som 11.-kandidat på lista til fylkestinget i Vestland.

Vanskelig å endre vaner

Grunnen til at det var MGD som ble den nye havna, handlet for Tveiten om to hovedsaker: Klimakrise og miljøvern.

Han forteller om det vi opplever nå, med skogbranner og rekordhøye temperaturer i Sør-Europa, og om økt forbruk og bruk av fossile kilder som ødelegger planeten vår.

– Arter dør ut. Det er det vi kaller krise. MDG var det eneste seriøse partiet som tok dette på alvor. Her var det et parti som ønsket å prioritere klima og miljø framfor noe annet. Det falt jeg for, sier Tveiten.

Han skjønner også at det for mange kan oppleves som vanskelig å endre vaner.

Med en oppvekst i Telemark har han ikke noe problem med å forstå at mennesker trenger bil. I Bergen, derimot, er det annerledes. Her handler det om ikke å fylle byen med forurensing.

Er ikke motløs

Selv om han står forholdsvis langt nede på nominasjonslistene til både kommunestyre og fylkesting, er han ikke motløs i forkant av valget. Målet er å rykke oppover, ved hjelp av både «slengere» og kumuleringer.

Kumulasjon vil si å gi kandidater på stemmeseddelen mer enn én stemme. Å gi en «slenger» betyr at du gir en personstemme til en kandidat fra en annen liste enn den du stemmer på. 

– Jeg er jo en person som er litt kontroversiell, og kanskje sier ting rett ut. Denne gangen var nominasjonskomiteen litt sur på meg på grunn av at en podkast jeg har laget, med arbeiderklassehumor. Den ble de ikke så glade for, men jeg håper at jeg kommer så langt som jeg bare kan, sier han.

Man kan faktisk gjøre noe

Med over 30 års fartstid i politikken og en jobb som vekter, har det ikke alltid vært lett å få kabalen med de ulike vaktene til å gå opp med møtetidene i partiet.

Selv skulle Tveiten ønske at flere arbeidsfolk hadde engasjert seg og tatt steget inn lokalpolitikken. Han forteller at mange gjerne har et nettverk i akademia, og at det ofte er folk fra dette feltet som blir kumulerte og får «slengere».

– Tenk om vi kunne gjort det samme med arbeidsfolk, prioritert dem, og slengt ut de andre. Da hadde vi fått en revolusjon i norske kommunestyrer. Dessverre tror jeg ikke at veldig mange arbeidsfolk sitter inne med den kunnskapen, sier Tveiten.

Han forteller videre at han tror det er mange funksjoner inne i valgsystemet som folk kanskje ikke tenker over – noen benytter seg av muligheten, mens veldig mange ikke gjør det.

– Det er bare å gi et kryss til dem du mener er gode. I stedet for å si «jeg skulle ønske at mitt parti var sånn og sånn», så kan man faktisk gjøre noe med det. Nominasjonen er ikke et avgjørende tall, det er hva du gjør på valgdagen med kryss og kumulering som teller – og der kan du endre mye, sier han.