ANE BØRRUD

ane.borrud@lomedia.no

Som med så mange andre vektere var det en tilfeldighet at Svein Erik Skjolden havnet i vaktbransjen. Etter å ha jobbet i transportbransjen, tatt utdannelse som ingeniør, jobbet som daglig leder og driftssjef i et vaskeri, vært leder for et promoteringsselskap og jobbet i Nedre Eiker kommune, havnet han i Sandefjord i 1994. Og i Securitas.

– Det var kona som ønsket å flytte tilbake til Sandefjord, der hun er fra, forteller han.

Da Skjolden fikk jobb i Securitas, var planen å være der en liten stund. Han hadde en jobb i Larvik i sikte. Men han likte seg så godt at han ble værende.

– En av grunnene til at jeg har trivdes så godt i vaktbransjen er at jeg liker ideen bak bransjen. At vi er der for å skape trygghet for mennesker og verdier. Det har vært litt av et seilas, slår han fast.

Trygghet for de ansatte

Det er ikke bare kundene og allmennhetens trygghet Skjolden har vært opptatt av. Han engasjerte seg tidlig for de ansattes trygghet og rettigheter.

– Etter å ha jobbet som vekter en stund, så jeg at det var ting å gripe fatt i. Brudd på arbeidsmiljøloven, såkalt frivillig overtid - uten overtidsbetaling. Det var masse rare ting.

Første gang han ble tillitsvalgt var i 1997. Men det ble kortvarig.

– Etter uoverensstemmelser med klubben, valgte jeg å trekke meg.

Han konsentrerte seg om jobben som vekter, og var aktiv i Røde Kors på fritiden. Men beholdt kontakten med Wenche Iversen, daværende distriktssekretær i NAF avdeling 1 Øst.

– Tidlig i 2003 ringte hun meg og ba meg engasjere meg igjen. Hun tok kontakt med Christian Heinecke, som var regiontillitsvalgt i Securitas. Han kom på besøk og pratet med meg.

Heinecke må ha sagt noe som gjorde inntrykk, for Skjolden bestemte seg for å stille til valg. Han ble valgt til tillitsvalgt og verneombud for Securitas i Vestfold. Etter en stund ble han regiontillitsvalgt og regionverneombud for Securitas region 14, det vil si Østfold, Vestfold, Buskerud og Telemark. Og i 2008 ble han hovedverneombud i Securitas. De tre siste årene har han jobbet som hovedverneombud to dager i uka, og gått på arbeidsavklaringspenger tre dager i uka.

– I 2011 ble det oppdaget at jeg har en alvorlig lungesykdom, men det fungerte veldig bra å jobbe to dager i uka. Blant annet fikk vi en HMS-sjef i Securitas etter hvert, og vi samarbeidet godt om HMS-revisjon rundt om i hele landet.

En kule varmt

Skjolden understreker at som tillitsvalgt var det jobben hans å finne løsninger. Men det hendte jo at det gikk en kule varmt. Særlig under lønnsforhandlingene har Skjolden blitt provosert av motparten i NHO.

– Under lønnsforhandlingene er Petter Furulund i NHO Service ute og sier hvor lite vekterne er verdt. Hvor liten utdanning vi har. Mens før og etter forhandlingene er vi gull verdt. Det provoserer meg noe så inderlig.

Så provosert ble han under forrige oppgjør at han la ut en heller krass statusoppdatering på Facebook-siden sin.

– Og da ble jeg kalt inn på teppet av sjefen min gitt. Med beskjed om at jeg fikk en skriftlig advarsel. Men jeg bare lo og sa at ikke hadde jeg blitt kalt inn til møtet på lovlig måte, og ikke hadde jeg fått anledning til å ta med meg en tillitsvalgt. Og så sa jeg at det var en barnslig reaksjon å gi meg skriftlig advarsel.

Han har aldri fått skriftlig advarsel hverken før eller siden. Og han står på at reaksjonen var barnslig. Og oppdateringen? Den lot han stå.

Facebook-fantast

Skjolden er av de mer aktive på Facebook. Oppdateringene hans spenner fra tant og fjas, til dønn seriøse innlegg.

– Jeg prøver å være litt fjasete, men det er ikke alle som liker på-kanten-historiene mine, smiler han.

De politiske kommentarene får også oppmerksomhet.

– Jeg får henvendelser i innboksen min, både fra de som er enige og ønsker utdyping, og de som er uenige. Jeg ønsker å provosere litt. Jeg liker å få reaksjoner, for det lærer jeg mye av, sier han.

Under fjorårets stortingsvalg fikk han ifølge ham selv så øra flagra. Særlig av FrPere.

– Jeg har vært veldig krass mot FrP. Også under valgkampen. Men herregud så rett jeg fikk! Seagway og Taxfree! Vi fikk beskjed om å vente og dømme til de hadde lagt fram sitt første statsbudsjett. Og nå etter statsbudsjettet: Jeg dømmer dem nord og ned. Det er helt forferdelig. Løsarbeidersamfunnet er på vei tilbake. Jeg tror ikke den regjeringen holder i tre år til.

Men det er ikke bare fjas og politikk på Skjolden sin side. Han har delt sønnens selvmord, og hvordan det er å ha en kone som har alzheimer.

– Jeg vet hvor viktig det er å snakke om selvmord. Det er mange tusen som er berørt. Det rammer alle aldersgrupper. Morten ble 38 år, og han hadde to barn. Det er veldig veldig mange som har det på samme måten som oss. Vi må få vekk tabuene. Både om selvmord og alzheimer.

Han innrømmer at flere av statusoppdateringene har vært tunge å skrive. Men han har gjort det for de mange som ikke orker selv.

– Jeg får mange tilbakemeldinger fra folk som er takknemlige for at jeg skriver det jeg gjør. Som selv ikke har krefter til å ta det opp.

Sosialt engasjement

At Skjolden ser rødt når regjeringen vil kutte i barnetillegget for uføretrygdede er ikke uten grunn. Hans sosiale engasjement har røtter tilbake til egen barndom.

– Jeg vet hvor tungt og vanskelig det er når økonomien blir dårlig. I 1963 ble fattern skada i en arbeidsulykke, og ble uføretrygdet. Med fire unger. Det er kanskje rart å si det, men det var som 12-åring, da desserten plutselig forsvant fra søndagsmiddagen, at jeg forsto hvor dårlig stilt det var med oss.

Både faren og bestefaren var aktive i fagforeninga og Arbeiderpartiet.

– Og det er Arbeiderpartiet som er mitt parti, det er ingen tvil om det. Det har jeg fått inn med morsmelka.

Da faren ble ufør, kom fagforeningslederen fra jern og metall ofte hjem til dem, for å høre om det var noe fagforeninga kunne bidra med.

– Det var et sosialt engasjement. De viste omsorg, slår Skjolden fast.

Dette er noe han har tatt med seg i sitt eget liv. Han liker å gi, helst i det stille.

– Jeg ble med i Røde Kors som 16-åring, og har vært aktiv der siden. Jeg har blant annet kjørt ambulanse, og jeg har sett mye av livets skyggesider. Jeg er opptatt av å yte, å gi noe til dem som ikke har så mye.

Det året sønnen hans døde, ringte Skjolden til Fattighuset.

– Jeg sa at det ikke blir noe julemiddag hos oss i år, men at jeg gjerne ville gi de pengene vi skulle ha brukt til noen som trengte det.

Dermed fikk en alenemor med tre barn 4.000 kroner av Skjolden til julefeiring.

Livsfaseorientert personalpolitikk

Skjoldens sosiale engasjement har også gjenspeilt seg i en av fanesakene hans i Securitas. Livsfaseorientert personalpolitikk.

– Det er å ta vare på folk fra de begynner i jobben til de slutter. De aller fleste opplever sykdom, skilsmisse eller dødsfall i nær familie. Da er det viktig å få vedkommende tilbake på jobb, sier han.

– Da jeg mistet min sønn i selvmord, stilte Sverre Thorstad, Christian Heinecke og Thor Sannæss opp for meg. Det er takket være dem at jeg kom tilbake i jobb etter 14 dager. Og det er viktig for den mentale helsen å kunne gå på jobb.

Men livsfaseorientert personalpolitikk vil også være økonomisk gunstig for bedriften, mener han.

– At folk kommer på jobb, det er mye penger spart for bedriften det! Dessuten blir vi flere og flere eldre her i landet. Bedriftene vil måtte konkurrere mer om arbeidskraften, og da vil det å kunne tilby forutsigbarhet og trygghet over lang tid være en konkurransefordel, slår han fast.

Skjolden fikk ikke inn fanesaken sin gjennomført i Securitas. Men har ikke gitt opp saken for det.

– Det er viktig at fagbevegelsen gjør en jobb her, når ingen andre gjør det. Jeg håper Arbeidsmandsforbundet kan få dette inn i tariffavtalene.

Ikke den som gir seg

Å ta seg av kona tar også mye av Skjoldens tid. Men et helt stillesittende liv som pensjonist får han nok ikke. Nå har tatt på seg vervet som borettslagsleder, i det største borettslaget i Vestfold. Om et par måneder, når han får kontroll på borettslagsbunken, planlegger han å begynne å gå på møtene i Sandefjord Arbeiderparti.

– Jeg er jo ikke den som gir meg, avslutter han smilende.