Det viktigste Bengt gjør som tillitsvalgt, er å lytte: – «Karfolk» er ikke så flinke til å snakke om ting

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Aleksander Myklebust (foto)

– Jeg trodde jeg skjønte hva jeg gikk til.

Bengt Magnussen snakker om da han tok over som hovedtillitsvalgt i Hæhre for to og et halvt år siden. Anleggsbedriften har nesten 600 anleggsfolk på lønningslista, 550 av dem fagorganiserte.

– Det er «gjengen min», sier han.

Han liker å prate, men det var ikke bare det som gjorde ham kvalifisert til å være anleggsarbeidernes talerør.

Han har hatt flere styreverv, forteller han, har drevet fjellstue med kona, vært livredder i Røde Kors og konfliktløser i asylmottak – han kan i grunnen både håndtere folk og papirer.

Men så var det alle de tause anleggsarbeiderne.

«Tøffe gutter gråter ikke» er høyst gjeldende i bransjen, men folk har jo sine problemer. Og da er det mye som tårner seg opp der inne i gravemaskinhyttene.

– Det starter ofte opp med en vanlig personalsak, og så kommer det andre ting opp, sier den hovedtillitsvalgte.

– Ting?

– Ting som går på psyken, som det må prates om. Det er altfor mange «karfolk» i Hæhre.

Brimi-dialekt og kvitlauk-nekt

Bengt Magnussen har møtt Arbeidsmanden på togstasjonen i Lillehammer, frest opp snøkledde bakker i en solid pick up og svingt inn til en husmannsplass fra 1697. Her bor han sammen med kona Laila, to polarhunder og tre høner, med utsikt over hele Lillehammer.

De har nylig flyttet hit.

– Det ble for tett for oss nede i sentrum, sier Bengt.

Han fyrer i peisen, serverer vafler og kaffe og forteller at han og kona helst lager mat av lokale råvarer – han tradisjonelle retter og hun mer «spennende utenlandsk.»

– Men jeg spiser ikke det med kvitlauk. Jeg er litt gammeldags, skjønner du, jeg tenker at lauken er der for å kamuflere dårlig mat.

Han smiler gjennom fortenner med glipe, huden er tjukk av friluft og dialekta er akkurat som den vi hører fra ham med sjalottlauken, Arne Brimi fra Vågå.

Selv har Bengt vokst opp på Otta, ikke langt fra Vågå. Morssida av familien hans kommer derfra, og visst kler han denne godmodige melodien fra fjellbygda nord i Gudbrandsdalen.

Han er en mann som liker å hedre tradisjoner.

Aleksander Myklebust

Pelsjegerliv i ungdomstida

I stua er det skifer og pastell om hverandre, lyst og trivelig.

Bengt forteller om en oppvekst med foreldre som var aktive i speideren og Røde Kors, og Bengt og den to år eldre søsteren var pent nødt til å være med.

Ferien var alltid fotturer i fjellet. Da han var ni år, gikk han fra Rondane til Lillehammer, en strekning på 12 mil over fem dager. Han gikk femmila på ski som 15-åring og har som voksen syklet Trondheim-Oslo seks ganger.

I ungdomstida leste han «Pelsjegerliv» av Helge Ingstad, juristen som kjempet seg gjennom Nord-Canadas ville natur og skrev en bok om det. Bengt kledde seg i vadmelsbukse og islender og trodde han var Ingstad, der han sammen med en kompis dro til fjells i helgene.

Det var 70-tall og frihet i oppdragelsen, og tenåringen svarte omtrent sånn da moren hans spurte hvor han skulle og når han kom hjem:

«Til fjells!» Og: «Jeg skal vel på skolen på mandag.»

Grafiker og hundespannkjører

På skolen likte han fag som matte, engelsk og gym, men det døyvet ikke rastløsheten.

Da Bengt var 16 år, begynte han på «maskin og mek.», som folk kalte det. Noen måneder ut i skolegangen kom faren hans, pølsemakeren, hjem og sa til sønnen at han hadde skaffet ham jobb på et trykkeri.

– Han var nok mer klar over at jeg var skoletrøtt enn det jeg var selv, sier Bengt.

Så ble det trykkeri, da.

Bengt kan smykke seg med svennebrev i et fag som ikke lenger finnes, som repromontørkopist. Han uttaler ordet flere ganger, så tydelig han kan på vågådialekta, og forklarer at han laget platene hvorfra tekst eller bilde ble overført til en gummiduk og videre til papir.

Han ble i grafisk bransje 20 år, og holdt bare ut så lenge fordi han drev med hundespannkjøring på fritida.

– Da jeg slutta, var jeg drittlei.

På den tida brøt det ut krig i Kosovo, og i Norge poppet asylmottakene opp. Bengt fikk jobb som aktivitetsleder på ett av dem, han ble etter hvert konfliktløser og fikk starte ni mottak på egen hånd.

Som konfliktløser skulle han megle mellom beboere og ledelse hvis det oppsto uenigheter, og hente inn politiet hvis rettslige begreper måtte forklares. Med opptil 30 nasjonaliteter under samme tak var det ingen enkel oppgave.

Bengt lærte seg å holde religion unna og å respektere kulturelle forskjeller, som at nordmenn både er for innadvendte og utadvendte:

Vi liker ikke å snakke om følelser og viker unna i konflikt, men insisterer på å håndhilse, som er tabu i mange kulturer.

Det viktigste han lærte seg, var likevel å lytte. Selv om han knapt forsto hva kosovoalbaneren eller kroaten, somalieren eller iraneren sa.

Ble drapstruet på jobb

Etter seks år som konfliktløser orket han ikke lenger.

– Asylmottakene var jo dessverre en slags oppbevaringsplass. Det hendte at det kom inn folk som egentlig skulle vært på psykiatrisk avdeling.

Bengt forteller at han ble drapstruet av en eks-barnesoldat og måtte ha livvakt i fire måneder.

– Jeg fikk meg en skikkelig smell psykisk. Så jeg vet hvordan det er å stange i murveggen.

Han, som hadde vært friluftsmann hele livet, ble sittende inne. Arbeidsledig og tom for tiltakslyst, helt til en kompis ga ham jobb på høyfjellshotellet sitt. Nå ble Bengt en slags frilans i friluft.

Han lærte danske turister å stå på ski – og gå på truger for å drikke Jägermeister på høyfjellet. Han kjørte preppemaskin, ble scooterguide på Svalbard og restaurerte natur i nasjonalparker for Statens Naturoppsyn.

Det var i den jobben han fikk kjøre minigraver og minidumper.

Aleksander Myklebust

Direktørens triks

Bengt fikk sansen for anleggsfaget, og kom inn i Hæhre i 2011. Der har han vært siden, bare avbrutt av et par år hvor han og Laila drev fjellstue i Jotunheimen.

For sju år siden ble han for første gang tillitsvalgt i Hæhre. Nå er han hovedtillitsvalgt på heltid og pendler til Billingstad i Asker, der han sitter på kontor.

Bengt skryter av at bedriften tar de fagorganiserte på alvor.

– Hos oss er avstanden mellom ledelse og fagforening liten. Jeg er heldig som er i en bedrift hvor partssamarbeidet fungerer.

Han er mye rundt på arbeidsplassene sammen med ledelsen, og mener det er viktig at toppene hilser på arbeiderne. Ser dem, som en hotelldirektør hjemme på Otta pleide å gjøre med gjestene sine.

– Direktøren hadde et triks: Hver lørdagskveld ved midnatt kom han rundt med et trau med flatbrød og spekemat til gjestene. Da følte de seg så privilegerte, forteller Bengt, og ler:

– Og så kjøpte de seg en øl til!

Hentet folk opp fra «Dødselva»

Ved siden av det, betalte arbeidslivet har Bengt vært operativ leder for Røde Kors i til sammen 20 år. Opplevelsene er så sterke at han ikke kan gå i detaljer.

Han var blant annet med og startet den såkalte vannredningstjenesten på slutten av 80-tallet, den gangen VG kalte Sjoa for «Dødselva».

Ett syn sitter spikret: Den ni år gamle jenta de hentet opp fra ei elv på Otta etter at hun hadde vært savnet i flere måneder.

Et annet sitter også i: Den 31 år gamle mannen som hadde gått seg vill i fjellet og gravd seg ned i snøen, med en kroppstemperatur på 31 grader.

Mannen overlevde fordi Bengt og teamet hans kastet seg på scooterne og kjørte i 60 kilometer i timen gjennom nattemørket, i to-tre mil.

– Etter en sånn operasjon kan du du gå hjem og ta deg en dram med god samvittighet, sier Bengt.

«Bebbe» taper ikke i kortspill

I dag tar 61-åringen seg gjerne en rulletobakk av typen Rød3, den foretrukne blant anleggsfolk, og nøyer seg med koseturer til fots eller på ski.

Fastlegen har riktignok anbefalt pipetobakk som nedtrapping, og barnebarnet har gitt beskjed om at «Bebbe» må slutte med den røykinga fordi han vil «ha ham så lenge som mulig».

Han og Laila har hvert sitt ekteskap bak seg, og har til sammen fire barnebarn som Bengt behandler som han selv ble da han var barn:

De skal tidlig få bli selvstendige, og må regne med å ta i et tak. Tiåringen blir gjerne sendt i forveien til tømmerhytta på Kringsætra, den uten strøm og innlagt vann, og må fyre i peisen før de andre kommer.

På hytta er det kun en time skjermtid. Der skal det spilles brettspill, uten nåde:

– Jeg spiller jo ikke Idiot med ungene for å tape, sier Bengt med et bredt smil.

– Fryktelig heldig

Om tre og et halvt år går han av med pensjon. At søstera hans døde av kreft da hun var 62, satte en støkk i ham.

– Jeg skjønte at du nødvendigvis ikke har tida framfor deg.

Derfor vil Bengt fylle den med fine opplevelser. Ha middagen klar når kona kommer hjem fra jobben på nyfødtintensiven, være enda mer sammen med barnebarna, preppe skiløyper i området.

Og så har han dette bildet i hodet, hvor han sitter i bevernylonbukse med seler i gyngestolen utenfor huset og ser ut over Lillehammer.

– Men jeg vet jo det at kroppen min ikke er laga for slikt.

– Å sitte stille?

– Nei, sier han, glipen mellom fortennene kommer til syne. Så blir han alvorlig igjen.

– Jeg har vært fryktelig heldig. Det har vært en del tøffe tak i livet, men jeg ville ikke vært noe foruten.

Aleksander Myklebust

– Folk er forskjellige

Som hovedtillitsvalgt i Hæhre står han stadig foran vanskelige oppgaver. Verst er det når en medarbeider har det vondt.

– Hos oss jobber folk 14 dager i strekk og lever sammen halve året, men «karfolk» er ikke så flinke til å snakke om ting. Derfor må vi kollegaer og ledere stoppe opp og spørre hvordan folk har det.

Det gjør Bengt. Det er da «en vanlig personalsak» kan bli noe mer. Sår åpnes opp, og konfliktløseren tar fram det han lærte i asylmottakene.

Han skaffer seg nok informasjon til å kunne se saken fra to sider. Han respekterer at folk er forskjellige. Spiller med åpne kort overfor begge parter og minner seg selv på at saken ikke alltid går den veien han håper.

Men det viktigste han gjør, er å lytte.

– Mye kan løses på den måten, sier han.