Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

Wenche Rohaugen Johnsen er til daglig renholder på Heidal skule i Sel kommune. Nå står hun, i hvert fall en skulptur av henne, og blir beundret av tusenvis av besøkende som kommer innom de hektiske ukene gjennom Høstutstillinga på Kunstnernes Hus i Oslo.

De får ikke bare se skulpturen av en renholder i full mundur og vasketralle med alt av utstyr, som de aller fleste nikker smilende gjenkjennende til. De får også høre om en kunstner som respekterer og setter vanlige folk – de som driver samfunnshjulene – høyt, så høyt at det har gått som en rød tråd gjennom hele kunstnerkarrieren. Nå er det Wenche fra Heidal skule som står på pidestall.

Her er skulpturen av Wenche og tralla.

Werner Juvik

Spennende hverdagshelter

Skulpturer gjøres vanligvis av berømte mennesker, store og viktige mennesker, de som får plass i historiebøker og leksikon, eller skuespillere og fotballspillere. Gisle Harr velger seg vanlige folk.

– Hverdagsheltene interesserer meg, de som ikke skiller seg ut, de som får samfunnshjulene til å rulle, sier han.

Wenche nikker samtykkende. Fagbladet har invitert henne og kunstneren til Høstutstillinga samtidig. Vi vil vite hvordan det gikk til at en renholderskulptur er blant kunstverkene som har fått plass på Statens 135. kunstutstilling – Høstutstillinga 2022.

Publikum fikk se både skulpturen og originalen under besøket på Høstutstillingen.

Werner Juvik

Tapes i anbud

Wenche forteller om sin arbeidsplass på Heidal skule i Sel kommune, der hun som renholder føler seg både høyt respektert og godt ivaretatt. Det gjelder ikke alle.

Guiden snakker nå om konkurranseutsetting og anbud. Hun forteller om kunstneren Gisle Harr, som vil vise renholderen som institusjon i institusjonen – en institusjon som stadig faller når kommuner skal spare litt penger og setter dem på anbud, når private selskaper overtar og gjør jobben mens vi ikke ser dem.

Streng i blikket

– Jeg er nå litt streng i blikket, kanskje, ler Wenche mens hun studerer skulpturen av seg selv, som står der i full renholdermundur og med et energisk grep om moppen i gulvet.

Skulpturen forteller om en arbeider, en renholder intenst i gang med å sikre innemiljøet.

– Litt morsk, ja, samtykker Gisle Harr. For modellen hans fra Heidal skule er i virkeligheten langt fra morsk. Det er ei dame med mange smil og mye latter. Gisle Harr viser nølende til kunstnerisk frihet.

Gisle Harr er kunstneren bak skulpturen av Wenche.

Werner Juvik

– Her er jeg jo innsatsvillig og klar for jobb, da. Det er jo det skulpturen forteller, parerer Wenche.

– Det er moro, virkelig gøy at Gisle valgte seg en renholder. Det er en viktig jobb vi gjør. Det blir ikke reint av seg selv. Og med Gisles skulptur på Høstutstillinga får vi vist oss fram for flere, sier Wenche.

Sto i skrubben

– Jeg kan ikke påstå at jeg har bakgrunn fra arbeiderklassen selv, sier Gisle Harr. Vel, han har stått i skrubben på restaurantbåt i Oslo og mottatt lav lønn og mye kjeft. Han har ryddet og servert i restauranter og jobbet i bakeri før kunstnerkarrieren var veletablert nok til at han kunne leve av den.

Oppveksten derimot – det var som kunstnerbarn: Gisle Harr er sønn av billedhugger og maler Kari Rolfsen og maler og skribent Karl Erik Harr.

– Men mor, hun kom fra arbeiderklassen. Hun kom fra en arbeiderfamilie og ble kunstner, sier Harr. Kari Rolfsens mor var syerske og faren var håndverker. Det preget kunsten hennes. Hun malte ofte kvinner i omsorgsyrker – eldre damer, vanlige folk.

– Jeg har nok arvet mye fra henne, sier Harr.

Kveldsjobb som renholder

Etter hvert, mens renholder Wenche og kunstner Gisle penser over til renholderteknikker og mopping, kommer det fram at hans mor også ga sønnen et minimum av kunnskap om dette. Da den unge Gisle jeg begynte på skolen, tok nemlig mor kveldsjobb som renholder.

 – Kunstnerlønna strakk ikke til, forklarer Gisle. Han var med på jobb rett som det var. Derfor vet han forskjell på våt- eller tørrmopping av flislagt gulv. Og han vet hvordan det er å jobbe på kvelden for å gjøre kontorene klare til direktører og funksjonærer.

– Ingen direktør ville klart seg lenge uten renholderen, slår han fast. – Ingen er viktigere enn andre. Alle er avhengige av hverandre.

– Gisle forteller om materialvalgene for å få fram alt en renholder har i tralla, og hvordan han har gjenskapt ruller med plastposer, bøtter, feiebrett og mopper. Wenche er imponert over detaljrikdommen. Hun gjenkjenner tralla si; rullen med plastposer ligger der hun la den, feiebrett og kost likeså. Moppene henger der hun er vant med å ha dem.

Alle slags mennesker

– Det som er fint med å få stille ut på Høstutstillinga, er at hit kommer alle slags mennesker, ikke bare de spesielt kunstinteresserte. Hit kommer alle typer, folk som ikke er opptatt av kunst til hverdags. For meg er Høstutstillinga spesiell fordi den når ut til all slags folk, sier Gisle Harr.

– Hvorfor skulpturer av vanlige folk?

– Rett og slett fordi jeg er interessert i folk. Det har fulgt meg sine jeg var guttunge. Jeg gikk lei av dukkene som forestilte superhelter og fikk mamma til å sy nye klær til dem, slik at de lignet ordentlige folk, ler Gisle Harr.

Gisle traff Wenche på skolen i Sel kommune. Harr er en av flere kunstnere som har tilbrakt tid i et pilotprosjekt om kunst i skolen. Gjennom to år, fra 2018 til 2020, hadde han flere opphold og prosjekter sammen med elevene på Heidal skule i Sel kommune. Det var da han fant motivet «Wenche», renholderen med moppen og tralle.

Bidrar til status

Harr er opptatt av å synliggjøre de usynlige.

– Jeg opplever jo selv når jeg er på et møte eller seminar, hvor usynlige vi er for hverandre. Noen rydder og vasker etter oss. Vi er i samme rom, men i forskjellige verdener. Det er godt å få være med på å vise dem fram, kanskje bidra litt til å heve status, sier Gisle Harr.