Når gruve 7. stenger i juni 2025, markerer det slutten på en æra for norsk industri på Svalbard.

Kulldriften har i over hundre år vært en bærebjelke for Longyearbyensamfunnet, ikke bare som en viktig arbeidsplass, men også som en del av samfunnets beredskap og infrastruktur.

Disse arbeidsplassene har sikret stabile helårlige norske industriarbeidsplasser, og bidratt til å opprettholde en betydelig norsk tilstedeværelse i Longyearbyen.

Konsekvensene av nedleggelsen vil merkes umiddelbart. Mange av de norske arbeiderne som mister jobben, vil trolig forlate øygruppen, noe som kan føre til en merkbar reduksjon i norsk andel av befolkningen.

Dette skjer samtidig som Svalbardmeldingen slår fast at det skal legges til rette for en styrket norsk tilstedeværelse. Dersom ingen tiltak iverksettes for å kompensere for tapet av disse arbeidsplassene, risikerer man at andelen norske innbyggere i Longyearbyen faller til et historisk lavt nivå – kanskje til og med under et kritisk punkt.

I tillegg må man anerkjenne at gruvearbeiderne utgjør en sentral del av beredskapen i samfunnet. Deres kunnskap om krevende arbeidsforhold, maskinbruk og redningsarbeid er uvurderlig i en arktisk kontekst. Å erstatte denne beredskapskapasiteten over natten er ikke mulig, og norske myndigheter må ta ansvar for å sikre at samfunnet fortsatt har den robustheten som trengs i et arktisk klima med ekstreme forhold.

Norsk tilstedeværelse på Svalbard kan ikke tas for gitt. Dersom det politiske målet er å opprettholde et stabilt, levedyktig og norskdominert samfunn i Longyearbyen, må det nå tas aktive grep for å etablere nye helårlige, faste arbeidsplasser med norsk tilknytning. Uten dette vil Longyearbyen gradvis miste sitt særpreg som et norsk samfunn i Arktis, og det vil reise spørsmål om Norges faktiske kontroll og innflytelse på øygruppen i årene som kommer.

Norske myndigheter har et ansvar for å sikre en bærekraftig fremtid for Longyearbyen – det innebærer også en plan for hva som kommer etter kulldriften.