Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Den nye kraftlinja ble møtt med enorm motstand, og ordet monstermaster ble plutselig allemannseie. Den massive motstanden delte seg i to. De som mente at det ikke var nødvendig å bygge en ny overføringslinje til Bergen i det hele tatt og de som mente at en sjøkabel er løsninga.

Leder i Industri Energi, Leif Sande, er i den første gruppa, og mener at utbygginga bare er et ledd i å legge til rette for økt eksport av kraft. Da regjeringa møtte en vegg av motstand tok de et skritt tilbake og fikk utført fire ekspertutredninger. Deres konklusjoner var ganske samstemte i å anbefale utbygging avluftlinja.

Blant annet ble det vist at en sjøkabel vil koste rundt 4 milliarder kroner mer enn en sjøkabel og prosjektet ville ta sju år lengre tid. I tillegg ville en slik kabel legge bånd på store arealer på land. Sjøkabelalternativet var altså samfunnsmessig uøkonomisk.

Men er det behov for krafta? En viktig grunn til at det er for lite strøm i Bergensområdet er at oljeinstallasjoner på sokkelen skal elektrifiseres. Dette er et tvilsomt prosjekt. Rett nok er det lav virkningsgrad på gassturbinene offshore, men det er et dyrt prosjekt samtidig som de hydrokarbonene som pumpes opp skal forbrennes uansett. Det blir litt som å lade el-biler med kraft fra kullkraftverk og påstå at det er miljøvennlig.

Kraftnettet har forfalt siden Norge fikk den markedsbaserte energiloven i 1990. Det er på tide å gjøre et krafttak (!) for å ruste opp nettet. Sima-Samnanger er et ledd for å bedre fordelinga av kraft.

Den viktigste kritikken mot regjeringa i denne saken er at de undervurderte motstanden og ikke hadde gjort grundige nok vurderinger på forhånd.