Holdningen han viste, var ikke et spill for galleriet, og naturligvis kunne han glede seg over at Arbeiderpartiet fortsatt holdt stillingen som landets største. Men når nederlaget for de rødgrønne likevel var et faktum, var innstillingen hans noe som smittet, engasjementet, pågangsmotet, humøret. Signalet han dermed sendte, var både politisk og personlig. Nederlag kan snus, arbeid gir resultater, innsats nytter.

Holdninger smitter, sier den amerikanske statsviteren James Fowler som har skrevet bøker om emnet og nylig var på Norgesbesøk. Han har endog dokumentert at det har med gener å gjøre, at vi er disponert for påvirkning. Dem vi påvirkes sterkest av, er vennene våre og de nærmeste. Vi lytter til hva de sier, tar i mot råd, plukker opp ideer, for dem vi liker, vil vi også ligne.

Fowlers forskning er ikke oppsiktsvekkende; det er snarere slik at vi kan nikke gjenkjennende til det meste. Ikke desto mindre er emnet viktig og noe en med hell kan la synke. Fowler har blant mye annet studert hvordan folk påvirker hverandre når det gjelder valgdeltakelse. Gir vennekretsen litt blaffen, er muligheten stor for at også du lar være.

For meg er det en udiskutabel plikt og en høytidelig handling å stemme, men dette er verken noe å skryte av eller et utslag av tilfeldigheter. For når jeg kan fortelle at min 93 år gamle mor har stemt Arbeiderpartiet og det ved alle valg i hele sitt voksne liv, også nå i september, er det klart at jeg har vært under sterk påvirkning, og ikke bare fra henne. I hele min barndom og oppvekst var valgdagen en merkedag, ikke bare for familien vår, men for hele nabolaget og omgangskretsen.

Alle skulle stemme, og skolen vår ble brukt som valglokale. Der var det ingen arbeider som møtte fram etter endt arbeidsdag uten å ha vasket seg grundig, pusset skoene til de skinte og tatt på seg sine beste klær. De voksne skred avgårde med alvorlige ansikter, de gikk i stillhet gjennom gatene og merket seg vel hvem som var på vei til å gjøre det samme og om noen uteble. Politisk opplyste mennesker stemte, og det var en plikt å være opplyst.

Vi unger ble preget av de voksnes væremåte og gjøremål, men det skjedde ikke ved streng tale og løftet pekefinger. Nei, vi så og hørte og ble smittet. Svært mange i min generasjon har opplevd det samme, samtidig som vi vet at en slik politisk kultur ikke var til stede i alle arbeidermiljøer. Det var mange som verken holdt aviser, brød seg om politikk eller stemte. De kunne snarere uttrykke forakt for politikk, også for det partiet som tjente deres egne interesser. Mange av disse endte med å gå til Fremskrittspartiet, og fra da av var det to slags arbeidere.

Mye er sagt om årets valg, blant annet at velgerne stemte som de gjorde fordi de var lei de gamle ansiktene og ønsket seg nye politiske kjendiser. Vel, så sløve er vi ikke. Men loven om signaler og smitte gjelder i alle leire, og i den rødgrønne leiren må noen ha glemt det.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2013)

Holdningen han viste, var ikke et spill for galleriet, og naturligvis kunne han glede seg over at Arbeiderpartiet fortsatt holdt stillingen som landets største. Men når nederlaget for de rødgrønne likevel var et faktum, var innstillingen hans noe som smittet, engasjementet, pågangsmotet, humøret. Signalet han dermed sendte, var både politisk og personlig. Nederlag kan snus, arbeid gir resultater, innsats nytter.

Holdninger smitter, sier den amerikanske statsviteren James Fowler som har skrevet bøker om emnet og nylig var på Norgesbesøk. Han har endog dokumentert at det har med gener å gjøre, at vi er disponert for påvirkning. Dem vi påvirkes sterkest av, er vennene våre og de nærmeste. Vi lytter til hva de sier, tar i mot råd, plukker opp ideer, for dem vi liker, vil vi også ligne.

Fowlers forskning er ikke oppsiktsvekkende; det er snarere slik at vi kan nikke gjenkjennende til det meste. Ikke desto mindre er emnet viktig og noe en med hell kan la synke. Fowler har blant mye annet studert hvordan folk påvirker hverandre når det gjelder valgdeltakelse. Gir vennekretsen litt blaffen, er muligheten stor for at også du lar være.

For meg er det en udiskutabel plikt og en høytidelig handling å stemme, men dette er verken noe å skryte av eller et utslag av tilfeldigheter. For når jeg kan fortelle at min 93 år gamle mor har stemt Arbeiderpartiet og det ved alle valg i hele sitt voksne liv, også nå i september, er det klart at jeg har vært under sterk påvirkning, og ikke bare fra henne. I hele min barndom og oppvekst var valgdagen en merkedag, ikke bare for familien vår, men for hele nabolaget og omgangskretsen.

Alle skulle stemme, og skolen vår ble brukt som valglokale. Der var det ingen arbeider som møtte fram etter endt arbeidsdag uten å ha vasket seg grundig, pusset skoene til de skinte og tatt på seg sine beste klær. De voksne skred avgårde med alvorlige ansikter, de gikk i stillhet gjennom gatene og merket seg vel hvem som var på vei til å gjøre det samme og om noen uteble. Politisk opplyste mennesker stemte, og det var en plikt å være opplyst.

Vi unger ble preget av de voksnes væremåte og gjøremål, men det skjedde ikke ved streng tale og løftet pekefinger. Nei, vi så og hørte og ble smittet. Svært mange i min generasjon har opplevd det samme, samtidig som vi vet at en slik politisk kultur ikke var til stede i alle arbeidermiljøer. Det var mange som verken holdt aviser, brød seg om politikk eller stemte. De kunne snarere uttrykke forakt for politikk, også for det partiet som tjente deres egne interesser. Mange av disse endte med å gå til Fremskrittspartiet, og fra da av var det to slags arbeidere.

Mye er sagt om årets valg, blant annet at velgerne stemte som de gjorde fordi de var lei de gamle ansiktene og ønsket seg nye politiske kjendiser. Vel, så sløve er vi ikke. Men loven om signaler og smitte gjelder i alle leire, og i den rødgrønne leiren må noen ha glemt det.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2013)