Randi Bergan

randi@lomedia.no

– Det var riktig for mitt gamle forbund å gå inn i Fellesforbundet i juni 2007. Medlemmene blir mye bedre ivaretatt, på grunn av det gode apparatet ute. Jeg er imponert over de flotte folka på distriktskontorene, og får gode tilbakemeldinger fra medlemmene innen Hotell og Restaurant. En vellykket fusjon, fastslår førstesekretæren, som nå offisielt går ut med at hun vil ut av forbundets ledelse etter én periode.

– Det blir nok en vanskelig personkabal å redusere ledelsen fra 12 til sju. Jeg syns det uansett er viktig for Hotell og Restaurant å få en plass i ledelsen. Og jeg har alltid vært opptatt av kvinnepolitikk. Så jeg håper inderlig at det blir to kvinner blant de sju på toppen. Det ville bli en god kjønnsbalanse med den medlemsmassen forbundet nå har, mener Eli Ljunggren, som har vært leder av forbundets Likestillings- og integreringsutvalg.

Opptatt av integrering

– Vi har 70 prosent kvinner i HR-bransjen. Den største Oslo-avdelingen har klart å få halvparten innvandrere inn i styret. Så å få inn flere kvinner i toppen er mulig hvis man jobber aktivt for å få det til, sier hun. Og legger ikke skjul på at hun syns det går smått med likestilling og integrering i Fellesforbundet. Det er mange flinke folk som kanskje ikke får nok plass.

På landsmøtet skal Eli Ljunggren være leder for fullmaktskomiteen. Og hun håper at det kommer mange ungdommer, kvinner og innvandrere som delegater til landsmøtet.

– Men selv vil du gi deg?

– Det er bra å få inn nye koster i en organisasjon. Jeg har vært tilllitsvalgt i 17 år, 12 av dem i toppledelsen. Det holder. Jeg har lyst til å drive mer med partipolitikk. Denne lysten har styrka seg etter Utøya. I det blå Bærum verva jeg ti til Arbeiderpartiet på få dager. Jeg ser fram å flytte til Drammen på nyåret og melde meg inn i arbeiderpartilaget der.

Dessuten er jeg blitt 45 år. Da er det andre ting i livet som teller mer, svarer førstesekretæren.

Jern og krystall

– Hvordan har du hatt det i disse fire åra?

Hun ler.

– Interessant. Jeg har lært mye, og jobba sammen med mange flinke folk. Fagbevegelsen er mangfoldig, og det er bra. Men en skal ikke undervurdere kulturforskjellene når forbund går sammen. Når nye forbund kommer inn, blir dette en historie som bare ruller og går, uten slutt. Der mener jeg Fellesforbundet fortsatt har en vei å gå.

Når jeg var ute og holdt kurs, så jeg alltid hvem som kom fra Hotell og Restaurant – velkledde, unge, utadvendte, opptatt av mat og vin. Mens folk fra mannsdominerte bransjer har en helt annen stil og språk.

– Hva er oppnådd på disse fire åra?

– Jeg er glad for at vi endelig har fått regionale verneombud. Men det er fortsatt uløste problemer: Å få en mer seriøs serveringsbransje. Svære lønnsutfordringer, slik at de ansatte kan få en lønn som er til å leve av.

Dessuten er jeg bekymret for at hotellene blir splittet ved at stuepikene flyttes over til Arbeidsmandsforbundet. Dette rammer dem som har de tøffeste jobbene og tjener minst. Kamp mellom LO-forbund om hvor medlemmene skal organiseres, er en uting. I verste fall kan det føre til at folk melder seg ut eller velger å være uorganisert, påpeker hun.

Næringspolitikk er et arbeidsområde Eli Ljunggren kunne tenke seg å ta fatt på etter landsmøtet. Integreringspolitikk kunne hun også tenke seg å jobbe med. For selv om hun nå går ut av den valgte ledelsen, skal hun fortsatt være ansatt i Fellesforbundet, forteller hun.

Ryddig arbeidsgiver

Beslutningen om å ikke stille til gjenvalg tok hun for et år siden, etter å ha diskutert saken med sine nærmeste. Hun har hatt en vanskelig tid, og vært sykmeldt i 11 måneder.

– Da lærer man iallfall mer om seg sjøl og hva som må endres på, erkjenner hun i dag.

– Hvordan har Fellesforbundet vært som arbeidsgiver?

– Veldig ryddig. Arve Bakke var en god sjef for meg da jeg var borte. Det å være lenge sykmeldt er en viktig erfaring som jeg skal ta med meg videre i mitt arbeid. Mange langtidssykmeldte kommer aldri tilbake. Dette er en stor utfordring for både arbeidsgivere og Nav-systemet.

Fellesforbundet jobber mye med personalpolitikk, og gir folk mulighet til å utvikle seg. Selv fikk jeg gå på spanskkurs. Det var moro, selv om jeg ikke fikk deltatt så mye. Samtidig har forbundet hatt en periode med nedbemanning. Man kunne vel alltid trenge en større personalavdeling enn man har, svarer Ljunggren.

– Hva vil du savne mest?

– Blant annet mine internasjonale fagforeningskamerater i de styrer og utvalg jeg har sittet i gjennom en årrekke, spesielt de nordiske. Det har vært et viktig og veldig nært samarbeid mellom de nordiske land innen Hotell- og Restaurant bestandig. Men jeg håper å holde kontakt med en del av dem privat, svarer Ljunggren.

45-åringen startet karrieren sin som togvertinne på Sørlandsbanen. Skulle bare være et år på toget, og så studere. Isteden fortsatte hun i serveringsbransjen.

– Livet blir aldri helt som en tenker. Men jeg har ikke angra, sier hun.