Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Norge er i en annen verden. I sin Finanstale påpekte da også finansminister Sigbjørn Johnsen at landene rundt oss er preget av økonomisk krise. Selv kunne han presentere forslag til et budsjett hvor de aller fleste kommentarene er positive. Fagbevegelsen er tilfreds, og selv på arbeidsgiversiden nikker man fornøyd til mye.

Og det til tross for at finansministeren kunne brukt enda flere milliarder og likevel holdt seg godt innenfor den mye omtalte handlingsregelens øverste grense på 4 prosent av forventet avkastning av pensjonsfondet. Bare 2,9 prosent bruker de rødgrønne av pensjonsfondpenger. Det er det riktige tallet, ikke bruk mer, sier Johnsen. Om de blåblå deler den oppfatningen får vi vite om en tre ukers tid. Enkelte økonomer mener at de kan bruke både ti og femten ekstra milliarder uten at det gjør skade. Det kan virke som småpenger når de samlete utgiftene i 2014 er beregnet til 1 114 milliarder kroner.

Men politikk er ikke bare å bruke mer penger. Den politiske hverdagen består ofte av å si nei. Da Jens Stoltenberg innledet sin åtte år lange regjeringstid, startet han med å foreta upopulære kutt. Han stoppet omfattende skattelette som den borgerlige regjeringen hadde foreslått. Om kommende finansminister Siv Jensen eller statsminister Erna Solberg er like tøffe, får vi snart vite. Det vil utvilsomt være den tydeligste måten å få satt et blåblått preg på budsjettet. Litt mer penger til helse og samferdsel og noe større kutt av formueskatt og arveavgift vil nesten framstå som patetisk. Men hva vil de i så fall gå løs på? Kultur, landbruk og bistand; kanskje.

Selv om et statsbudsjett er preget av tall og økonomi, så er det også dokumenter preget av politikk. Og er det noen som savner verdigrunnlag og meningen med det hele, anbefales Finanstalen til Sigbjørn Johnsen. Her slår han fast at dette «handler om folks liv» og siterer tradisjonen tro sin favorittdikter Hans Børli. Men talen gjennomsyres også av hvor viktig det er å «holde orden i eget hus». Forhåpentligvis lyttet den kommende finansministeren nøye der hun satt i salen. Om hun tok det til seg, er en annen sak.

Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Norge er i en annen verden. I sin Finanstale påpekte da også finansminister Sigbjørn Johnsen at landene rundt oss er preget av økonomisk krise. Selv kunne han presentere forslag til et budsjett hvor de aller fleste kommentarene er positive. Fagbevegelsen er tilfreds, og selv på arbeidsgiversiden nikker man fornøyd til mye.

Og det til tross for at finansministeren kunne brukt enda flere milliarder og likevel holdt seg godt innenfor den mye omtalte handlingsregelens øverste grense på 4 prosent av forventet avkastning av pensjonsfondet. Bare 2,9 prosent bruker de rødgrønne av pensjonsfondpenger. Det er det riktige tallet, ikke bruk mer, sier Johnsen. Om de blåblå deler den oppfatningen får vi vite om en tre ukers tid. Enkelte økonomer mener at de kan bruke både ti og femten ekstra milliarder uten at det gjør skade. Det kan virke som småpenger når de samlete utgiftene i 2014 er beregnet til 1 114 milliarder kroner.

Men politikk er ikke bare å bruke mer penger. Den politiske hverdagen består ofte av å si nei. Da Jens Stoltenberg innledet sin åtte år lange regjeringstid, startet han med å foreta upopulære kutt. Han stoppet omfattende skattelette som den borgerlige regjeringen hadde foreslått. Om kommende finansminister Siv Jensen eller statsminister Erna Solberg er like tøffe, får vi snart vite. Det vil utvilsomt være den tydeligste måten å få satt et blåblått preg på budsjettet. Litt mer penger til helse og samferdsel og noe større kutt av formueskatt og arveavgift vil nesten framstå som patetisk. Men hva vil de i så fall gå løs på? Kultur, landbruk og bistand; kanskje.

Selv om et statsbudsjett er preget av tall og økonomi, så er det også dokumenter preget av politikk. Og er det noen som savner verdigrunnlag og meningen med det hele, anbefales Finanstalen til Sigbjørn Johnsen. Her slår han fast at dette «handler om folks liv» og siterer tradisjonen tro sin favorittdikter Hans Børli. Men talen gjennomsyres også av hvor viktig det er å «holde orden i eget hus». Forhåpentligvis lyttet den kommende finansministeren nøye der hun satt i salen. Om hun tok det til seg, er en annen sak.