AV TERJE I. OLSSON

Da daværende forbundskansler Gerhard Schröder fra det sosialdemokratiske partiet SPD i august for ti år siden mottok rapporten fra den såkalte Hartz-kommisjonen, var han og partiet overbevist om at dette var politikk for framtiden. Fulle av optimisme lanserte de et politisk opplegg som ble kalt «Agenda 2010». Gjennom effektivisering av arbeidsmarkeds- og sosialpolitikken, blant annet sammenslåing av arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp, skulle de skape et mer effektivt og framfor alt mer fleksibelt arbeidsmarked. Selvsagt skulle de også spare penger.

Fagbevegelsen og den politiske venstresiden gikk fra første stund til stormangrep på den nye politikken. Situasjonen er den samme i dag. Hartz IV er like upopulær nå som for ti år siden. Kritikken går på at satsene for Hartz IV-støtte er alt for lave, og at man ved hjelp av ordninger som en-euro-jobber, minijobber, vikariater og midlertidige ansettelser har skapt Europas største lavtlønnsområde.

Best på billig-jobber

Franz-Josef Möllenberg, leder for fagforbundet NGG (næring, nytelse og gastronomi) er en av de sterkeste kritikerne av Hartz IV-politikken innenfor den tyske landsorganisasjonen DGB.

–Tyskland innehar førsteplassen i Europa når det gjelder billigjobber, - midlertidig ansatte, huskontrakter, minijobber og korttidsoppdrag. Dette truer det ordinære arbeidsmarkedet, det hjelper bare arbeidsgiverne og det fører til konkurransevridning. Dette viser seg også i reallønnstilbakegangen de siste 20 årene, sier Möllenberg.

Og i siste utgave av DGBs teoretiske tidsskrift Gegenblende er det nok en gang en artikkel med knusende kritikk av Hartz IV:

«Hartz IV-systemet fører til at arbeidssøkende må godta å gi arbeidsgiverne stadig flere konsesjoner når det gjelder lønn og arbeidsbetingelser. Presset av de såkalte jobbsentrene har mange arbeidsledige ikke noe alternativ, når de tilbys en dårlig betalt jobb», skriver de to arbeidsmarkedsekspertene Wolfgang Dincher og dr. Ingmar Kumpmann.

6,1 millioner på trygd

Mange av de jobbene som formidles av arbeidsmarkedsetaten, eller jobbsentrene, er så dårlig betalt at stat og kommune må skyte til sosialhjelp for at det skal gå rundt. For fagbevegelsen har det lenge vært et krav at det innføres en lovbestemt minstelønn på 8,50 Euro i timen (ca 60 kroner), men fortsatt blokkerer den konservative regjeringen en slik reform.

Resultatet er at Tyskland med en yrkesaktiv befolkning på rundt 43 millioner, har 6,1 millioner mennesker på Hartz IV. I den vestlige del av Tyskland er hver tiende arbeidstaker på Hartz IV, i det tidligere Øst-Tyskland (DDR) hver femte.

Av de 6,1 millionene på trygd er nesten 4,5 millioner i arbeid, men de tjener så dårlig at de er berettiget til sosialhjelp. Satsen for Hartz IV er nå på 374 Euro i måneden for en voksen person, altså under 3.000 kroner. Da kommer bostøtte og dekning av energikostnader i tillegg.

Det er dette man i tysk LO kaller for statlig organisert fattigdom.

Til tross for de lave satsene til ledighetstrygd og sosialhjelp koster Hartz IV-systemet den tyske stat og tyske kommuner ca 42 milliarder Euro eller 315 milliarder norske kroner.

Kostet kanslerjobben

Innføringen av Hartz IV for ti år siden forgiftet forholdet mellom tysk fagbevegelse og det sosialdemokratiske partiet SPD. Hartz IV var hovedinnholdet i den såkalte «Agenda 2010»-politikken, som Schröder og SPD lanserte i 2003, og var en sterkt medvirkende årsak til at SPDs forbundskansler Gerhard Schröder tapte valget i 2005.

Selv om forholdet mellom tysk LO og SPD har bedret seg de siste to årene, er det fortsatt problemer. Spesielt er flere av de store fagforbundene som Ver.di (offentlig sektor) og NGG (næring, nytelse og gastronomi) fortsatt kritiske til et for tett samarbeid med SPD. Forholdet vanskeliggjøres også av at en av topplederne i SPD, Frank-Walter Steinmeier som er parlamentarisk leder i Forbundsdagen, var stabssjef for forbundskansler Schröder da Agenda 2010-politikken ble utformet. Han betraktes i dag som den kanskje mest sannsynlige kandidaten når SPD i januar skal velge sin kanslerkandidat foran valgene neste høst.

Dømt for korrupsjon

Hartz IV kostet ikke bare Gerhard Schröder jobben. Også mannen som ga den nye politikken sitt navn, Peter Hartz, gikk en ublid skjebne i møte. Hartz var personaldirektør i Volkswagenkonsernet, medlem av SPD og fagforbundet IG Metall. Da VW ble rystet av korrupsjonsanklager rundt 2005, viste det seg at Hartz hadde sørget for at Klaus Volkert, de ansattes hovedtillitsvalgt i VW, i en periode på over ti år hemmelig hadde mottatt 200.000 Euro i året (totalt ca 15 millioner kroner) i tillegg til lønn fra bedriften. I tillegg hadde VW i flere år betalt hans brasilianske elskerinne en fiktiv «lønn» på 7.600 Euro i måneden (ca 55.000 kroner), i alt 399.000 Euro eller tre millioner kroner.

Peter Hartz mistet jobben og ble dømt til to års betinget fengsel mens Volkert fikk to år og åtte måneder ubetinget. Begge har i ettertid gitt avkall på offentlige utmerkelser, æresprofessorat og æresdoktortitler.