Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Det er mer enn en trend – den sjølbiografiske romanen er svært dominerende for tida. Tidligere featurejournalist i så vel Klassekampen som Dagens Næringsliv, Jens M. Johansson – som også er forfatter av både romaner, noveller og faglitteratur – er ute med romanen «Bryllup og begravelser». Og dette er nettopp en sånn sjølbiografisk roman.

Johansson skriver godt, særlig på små flater. Likevel blir det noe memoar- og dagbokaktiv over denne romanen som med en lengde på nesten 500 sider etter hvert begynner å gå temmelig på tomgang. Teksten har ingen retning utover å fortelle om forfatterens levde liv.

Vi får høre om ølen med gutta på byen kjærligheten til kona Tea, harmonien med de to barna som hovedpersonen Jens er så glad i – og ikke minst lever og ånder vi med den store familien, flesteparten fra Sverige. For Jens, med mellomnavnet Martin (oppkalt etter den tyske filosofen Martin Heidegger), har både svensk mor og far. De skiller seg riktignok raskt, og faren flytter tilbake fra Norge til Sverige. Moren blir værende.

Faren, en gammel ml-raddis, dør imidlertid bare 48 år gammel. Da er Jens 22, og det er dette savnet av faren som er romanens røde tråd, det ankeret det meste svinger rundt. Alt Jens foretar seg seinere i livet lurer han på om faren ville likt. Jeg kjenner for så vidt godt denne problemstillingen igjen i mitt eget liv, men Johansson klarer ikke å gjøre denne livssituasjonen til allment stoff. Det berører ikke leseren sterkt nok. Det blir kun et faktum, ikke en eksistensiell situasjon vi lever oss inn i på en kroppslig måte. Det er troverdig, men på samme tid for overfladisk.

Fortellerteknisk er romanen ikke fortalt kronologisk, den hopper og spretter i tid. Det er med på å forsterke retningsløsheten.

Det er noen ansatser til morsomme scener fra journalistjobben til Jens. Dette skulle jeg gjerne sett mer av. Kanskje burde distansen, sjølironien fått større spillerom. Eller det dypeste gravalvor. Denne teksten blir liksom verken fugl eller fisk.

I en passasje i boka reflekterer Jens over forskjellen på journalistikk og skjønnlitteratur. Refleksjonene er gode, hovedpersonen skjønner forskjellen. Jeg tror nok også forfatteren gjør det, men han har ikke helt klart å veksle ut den erkjennelsen i denne romanen.