En jevn medlemsvekst over flere år kombinert med unik politisk innflytelse gjør at Landsorganisasjonen i Norge per i dag er verdens sterkeste. For LO-kongressens deltakere, enten de er valgte, ansatte eller gjester, er det lov å være stolte. Både i forbundene, ute på arbeidsplassene og i Folkets Hus gjøres det daglig en solid innsats for å sikre at fagbevegelsen har innflytelse – også i framtida. Ikke minst har rekrutteringsarbeidet fått en mer sentral plass i flere forbund. Fra å være kampanjer og skippertak, har medlemsverving blitt en kontinuerlig og prioritert oppgave.

Store forbund er derimot ingen garanti for at LO og fagbevegelsen har innflytelse. Tvert om så kan få og store forbund på sikt svekke LOs posisjon i samfunnet. En framtid med tre, fire storforbund kan fort bli en framtid uten det kollektivet som gjør at LO kan levere fagligpolitisk og i et trepartssamarbeid. Og selve nøkkelen til dagens styrke ligger i LOs sekretariat. Hver mandag møtes forbundslederne sammen med LOs ledelse og behandler ukas saksliste. I hovedsak høringsuttalelser og orienteringssaker. Men uten denne møteplassen ville det ikke vært mulig for LOs ledelse og forplikte fellesskapet. Den dagen sentrale forbundsledere slutter å prioritere mandagens sekretariatsmøte begynner LOs makt å forvitre.

LOs 110 år har som liv flest vært preget av oppturer og motgang. Og er det noe som er sikkert så er det at LO i framtida vil møte utfordringer som kan svekke organisasjonen. Høy arbeidsløshet kombinert med en borgerlig regjering er én åpenbar trussel. Mange arbeidsplasser kan gå tapt innenfor industrien hvor LO tradisjonelt står sterkt. Den siste borgerlige regjeringen viste oss tydelig hvor raskt politiske vedtak raserer både arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Framtida ligger hos ungdommen. Og skal vi tro på det brennende engasjementet til de 18 unge fagorganiserte vi har intervjuet i denne utgaven, er faglig arbeid både moderne og framtidsretta. Det vil forhåpentligvis både debattene og vedtakene på LO-kongressen også være.