Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren Attila Bartis er ungarsk og har tre romaner på samvittigheten. Av profesjon er han fotograf. ”Stillheten” er hans første roman her på berget, oversatt til god norsk av Ingvild Holvik.

Dette er en eksistensiell kunstnerroman. Hovedperson og fortelleren er den 36 år gamle forfatteren Andor Weer, en kreativ mann med mye depresjon, desperasjon og lidelse i seg. Ja, han er vel det de fleste av oss vil kalle litt engstelig. For livet, for framtida og for de mange kvinnene i hans liv.

Det aller mest problematiske forholdet har nok likevel Andor til sin sinnsyke mor. Hun er ekstremt dominerende og verbalt brutal mot sin sønn. Om hun alltid har vært sånn, eller det bare skyldes sykdommen, er ikke helt lett å bli klok på. Sønnen er i hvert fall under hennes totale kontroll. Og lider av dette. Den typiske replikken hennes er ”hvorharduværtsønn”. Den møter ham hver gang de to møtes. Som for eksempel her:

”Hvorharduværtsønn? Det våger du ikke spørre om flere ganger, mor. Du våger ikke ta med deg horene dine hit. Jeg har ikke behov for publikum! Eszter, mor! Eszter Fehér! Fra nå av får du lære deg det. Du bør merke deg det grundigere enn ditt eget navn! Dette er min leilighet! Her kaller jeg henne det jeg vil! Du tar feil, mor! En hore! Hore, skjønner du? Av billigste sort. Den slags duger til én ting, til å lette deg en gang med. Vær så snill å tie stille, mor! Noe så frekt! Komme her og snuse! Dere har knullet et par ganger og dermed kommer hun trippende hit med den lille buketten din! Ti stille, sa jeg!”

Det kontrollerende aspektet, ja den nærmest fengselslignende tilværelsen sønnen lever under, er sjølsagt også et bilde på det kommunistiske Ungarn. Men muligens også det post-kommunistiske. For denne romanen har mange uutalte politiske referanser.

Boka åpner med at Andor skal begrave sin mor. Om han får fred i sin forpinte kunstnersjel av den grunn, forteller romanen ingen ting om. Det mest sannsynlige svaret er nok nei.