Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum er utvilsomt en av landets beste krimforfattere, noe hun ikke minst viste med fjorårets utgivelse ”Den onde viljen”. Når hun også i år gir ut en bok om overbetjent Konrad Sejer, den tiende Sejer-boka totalt, må hun regne med at lesere og anmeldere legger lista høyt.

Årets bok ”Varsleren” går da også ut i hundre. Det er en nesten Stephen King-aktig thriller vi møter på de første sidene. Vi skjønner hva som skal skje lenge før det skjer, og det hele er grusomt og hjerteskjærende. Akkurat sånn skal god kriminal- og spenningslitteratur bygges opp. Og om ikke dette er nok, viser det seg at det som vi alle venter på med skrekk og gru, ikke er så skrekkelig likevel. Men vi har fått et frampek om hva som kan skje. Stemingen er skapt. Og Sejer får tilsendt et kort med teksten ”Helvete begynner nå”. Forventningene blir enorme.

Hvem som er skurken i denne romanen er gitt på et tidlig tidspunkt. Det gjør ingenting. Og som sedvanlig i Fossums bøker er ikke skurken utelukkende ond. Her er nyanser og formildende omstendigheter. Forfatteren er flink til å få omgivelser, oppvekstforhold – ja, miljøfaktorer, til å klinge med i fortellingene sine. Sånn blir de mer troverdige, sånn skriver hun fram en human forståelse av kriminalitet og forbrytelsens vesen. Fossum fordømmer aldri sine karakterer, heller ikke de som av ulike grunner har kommet skjevt ut. Dette er en av grunnene til at hennes kriminallitteratur blir noe mer enn en oppklaring av en forbrytelse.

Skurken i ”Varsleren” har som skurker flest et problem han ikke klarer å løse på en samfunnsmessig positiv måte. Han roper etter oppmerksomhet, men får det ikke om han ikke gjør noe som er ekstraordinært. Å bli førstesidestoff i avisa er for ham en ålreit måte å få den oppmerksomheten han så sårt trenger. Et fenomen som er gjenkjennbart blant ungdomskriminelle.

I ”Varsleren” får også en av de tilsynelatende ”uskyldige” handlingene hans katastrofale konsekvenser. Måten forfatteren klarer å formidle scenen hvor en liten gutt blir spist opp av en flokk hunder, er noe av det ekleste jeg har lest på lenge. Også Sejer må melde pass her. Bare store forfattere klarer å skrive sånn.

Språket i ”Varsleren” er av godt, tradisjonelt Fossum-merke. Det er folkelig og jordnært, og kler både handling og karakterer godt.

Karin Fossum hører til den moderne norske skjønnlitteraturens elitedivisjon. Og bør måles ut fra det. Hun rykker definitivt ikke ned en divisjon med denne boka, men hun har skrevet bedre bøker tidligere enn denne. Hadde hun klart å holde den uhyggelig åpningssteminingen gjennom hele ”Varsleren”, kunne romanen holdt seg helt i toppen. Nå befinner den seg bare sånn midt på tabellen. Vel og merke i hennes eget forfatterskap.