Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Med romanen ”Den rettferdige” har Helene Uri skrevet sin femte voksenroman. Og den meste alvorlige og grusomste av dem så langt i hennes forfatterskap. For det blir sjølsagt aldri hyggelig når en av bokas sentrale karakterer blir domfelt for å ha forgrepet seg seksuelt på sine to døtre. Dette skaper den mørke grunnstemningen i boka.

Men ”Den rettferdige” handler om mye mer enn det. Vi møter Karsten og Marianne som forelsker seg i hverandre, gifter seg, får to barn og møter den ekteskapelige hverdagen. Karsten er en populær herremann, særlig blant damene – og utroskap blir etter hvert en av konsekvensene. Karsten innrømmer det hele, men Marianne blir så ute av fokus – og nesten sykelig sjalu som hun er, mister hun gangsynet. Karsten får skylda for noe han ikke klarer å gardere seg mot. Livet hans legges nesten i ruiner.

Det er ikke bare Mariannes skyld. Viktig er også den aldrende advokat Edvard Frisbakke, som på bakgrunn av en skjellsettende episode i barndommen hater sedelighetsforbrytere intenst. Han blir en sentral bidragsyter til Karstens skjebne. Da advokat Frisbakke skjønner sammenhengen, er det for seint. Egentlig ville han bare være rettferdig, men viser seg å være som de fleste av oss: et feilbarlig menneske.

Dette er en tekst uten vinnere. Den er full av sannhetssøkere, men paradoksalt nok blir det sannheten som settes på den største prøven. Og sannheten er heller ingen vinner.

Fortellerteknikken til Uri er litt spesiell. Hun åpner, sånn mange gjør med slutten av storyen, og deretter avkles hemmelighetene lag for lag. Det er tidsprang og flashbacks i den kronologien som nå følger, og avslutningen tar naturlig nok opp åpningen og skaper en fullendt sirkelkomposisjon.

Et annet særtrekk, som for øvrig er romanens akilleshæl, er den noe distanserte og utvendige fortellerstemmen som tidvis er så arrogant og forklarende at vi ofte veit hva som skal skje lenge tid før det egentlig skjer. Dette grepet gjør mye av teksten litt overpedagogisk.

Men du verden, du skal være en kald fisk for ikke å bli sterkt emosjonelt berørt av denne romanen. Foreldre som har opplevd overgrep mot sine barn, bør kanskje av følelsesmessige grunner skygge unna boka – men samtidig er det kanskje de som har mest igjen for å lese den. For om mulig å få et optimalt nyansert syn på et svært betent område.

Denrettferdige Gyldendal 2009

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Med romanen ”Den rettferdige” har Helene Uri skrevet sin femte voksenroman. Og den meste alvorlige og grusomste av dem så langt i hennes forfatterskap. For det blir sjølsagt aldri hyggelig når en av bokas sentrale karakterer blir domfelt for å ha forgrepet seg seksuelt på sine to døtre. Dette skaper den mørke grunnstemningen i boka.

Men ”Den rettferdige” handler om mye mer enn det. Vi møter Karsten og Marianne som forelsker seg i hverandre, gifter seg, får to barn og møter den ekteskapelige hverdagen. Karsten er en populær herremann, særlig blant damene – og utroskap blir etter hvert en av konsekvensene. Karsten innrømmer det hele, men Marianne blir så ute av fokus – og nesten sykelig sjalu som hun er, mister hun gangsynet. Karsten får skylda for noe han ikke klarer å gardere seg mot. Livet hans legges nesten i ruiner.

Det er ikke bare Mariannes skyld. Viktig er også den aldrende advokat Edvard Frisbakke, som på bakgrunn av en skjellsettende episode i barndommen hater sedelighetsforbrytere intenst. Han blir en sentral bidragsyter til Karstens skjebne. Da advokat Frisbakke skjønner sammenhengen, er det for seint. Egentlig ville han bare være rettferdig, men viser seg å være som de fleste av oss: et feilbarlig menneske.

Dette er en tekst uten vinnere. Den er full av sannhetssøkere, men paradoksalt nok blir det sannheten som settes på den største prøven. Og sannheten er heller ingen vinner.

Fortellerteknikken til Uri er litt spesiell. Hun åpner, sånn mange gjør med slutten av storyen, og deretter avkles hemmelighetene lag for lag. Det er tidsprang og flashbacks i den kronologien som nå følger, og avslutningen tar naturlig nok opp åpningen og skaper en fullendt sirkelkomposisjon.

Et annet særtrekk, som for øvrig er romanens akilleshæl, er den noe distanserte og utvendige fortellerstemmen som tidvis er så arrogant og forklarende at vi ofte veit hva som skal skje lenge tid før det egentlig skjer. Dette grepet gjør mye av teksten litt overpedagogisk.

Men du verden, du skal være en kald fisk for ikke å bli sterkt emosjonelt berørt av denne romanen. Foreldre som har opplevd overgrep mot sine barn, bør kanskje av følelsesmessige grunner skygge unna boka – men samtidig er det kanskje de som har mest igjen for å lese den. For om mulig å få et optimalt nyansert syn på et svært betent område.

Denrettferdige Gyldendal 2009