Valgforskeren sier at Siv Jensen kan ha avfunnet seg med at hun ikke kommer inn i varmen når hun velger en konfronterende linje overfor Høyre-leder Erna Solberg.

Den åpenlyse konflikten mellom Fremskrittspartiet og Høyre nådde nye høyder mandag, da Siv Jensen for åpne kameraer kjeftet på Erna Solberg. I tirsdagens VG kommer dessuten Carl I. Hagen med harde utfall mot Solberg og Høyre, og hevder at Frp er blitt lurt fra første stund.

– Ikke mer populær

Valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU i Trondheim er varsom med å tolke beveggrunnene til Hagen og Jensen når de velger en så konfronterende linje i full offentlighet.

Men det kan virke som om de har avfunnet seg med at Frp ikke kommer i regjering i denne omgangen, og derfor føler at de ikke har noe å tape ved å ta bladet fra munnen, mener han.

– Det kan jo virke slik. Det er ikke sikkert de har gitt opp, men de gjør seg i hvert fall ikke noe mer populære med dette. Mange høyrefolk vil nok mene at de nå viser sitt sanne ansikt og falle ned på at Frp ikke er til å stole på, sier han til NTB.

Virkelighetsforståelse

Etter det NTB forstår er virkelighetsoppfatningen så å si diametralt motsatt i Høyre og i Fremskrittspartiet «dagen derpå». Begge sider opplever at det er den andre som er den angripende part, mens de selv etter beste evne og vilje har forsøkt å tilnærme seg hverandre på en konstruktiv måte.

Mens Høyre føler seg misforstått og feiltolket, føler man i Frp seg lurt og bedratt.

Forsoningsviljen på begge sider skal være laber, selv om Erna Solberg kommer til å fortsette å gjenta at hun aldri har lukket døren for Frp og framholde at hun har vært den eneste partilederen som har tatt partiet i forsvar.

Tilspisset valgkamp

Professor Hanne Marthe Narud ved Universitetet i Oslo er usikker på hva som ligger bak det økte konfliktnivået mellom Høyre og Frp og vil nødig spekulere om motivene til de to partilederne. En av de få tingene som derimot er sikkert, er at hvis noen har noe å tjene på kranglingen, så er det de rødgrønne partiene.

– Vi kan i hvert fall slå fast at valgkampen begynner å tilspisse seg. De rødgrønne vil ha en fordel av at det er uklarhet og krangel på den borgerlige siden, sier hun.

Narud og Jenssen mener begge at situasjonen på borgerlig side først og fremst kan komme til å påvirke velgerne som ennå ikke har bestemt seg. Fortsatt er det flere hundre tusen som sitter på gjerdet, ifølge Narud.

Personkonflikt

– Det er en bitter strid om utspiller seg og som begynner å gå over i det personlige, kan det se ut som. En ting er den saklige uenigheten, men hvis ting utvikler seg i den retning at Siv Jensen og Erna Solberg må samarbeide, så kan det personlige forholdet spille inn. Det blir ikke uten videre enkelt, sier Jenssen.

Han viser til hvordan daværende Senterparti-leder Anne Enger (Lahnstein) falt i unåde i store deler av Høyre fordi hun var den som frontet Sps EU-motstand og som derfor til sjuende og sist fikk ansvaret for Syse-regjeringens endelikt etter bare ett år i 1990.

– Dette bidro antakelig til at avstanden ble så stor at Senterpartiet ikke følte seg som noen naturlig del av Bondevik II-regjeringen, og at partiet senere valgte det rødgrønne alternativet, sier Jenssen. (ANB-NTB)

Valgforskeren sier at Siv Jensen kan ha avfunnet seg med at hun ikke kommer inn i varmen når hun velger en konfronterende linje overfor Høyre-leder Erna Solberg.

Den åpenlyse konflikten mellom Fremskrittspartiet og Høyre nådde nye høyder mandag, da Siv Jensen for åpne kameraer kjeftet på Erna Solberg. I tirsdagens VG kommer dessuten Carl I. Hagen med harde utfall mot Solberg og Høyre, og hevder at Frp er blitt lurt fra første stund.

– Ikke mer populær

Valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU i Trondheim er varsom med å tolke beveggrunnene til Hagen og Jensen når de velger en så konfronterende linje i full offentlighet.

Men det kan virke som om de har avfunnet seg med at Frp ikke kommer i regjering i denne omgangen, og derfor føler at de ikke har noe å tape ved å ta bladet fra munnen, mener han.

– Det kan jo virke slik. Det er ikke sikkert de har gitt opp, men de gjør seg i hvert fall ikke noe mer populære med dette. Mange høyrefolk vil nok mene at de nå viser sitt sanne ansikt og falle ned på at Frp ikke er til å stole på, sier han til NTB.

Virkelighetsforståelse

Etter det NTB forstår er virkelighetsoppfatningen så å si diametralt motsatt i Høyre og i Fremskrittspartiet «dagen derpå». Begge sider opplever at det er den andre som er den angripende part, mens de selv etter beste evne og vilje har forsøkt å tilnærme seg hverandre på en konstruktiv måte.

Mens Høyre føler seg misforstått og feiltolket, føler man i Frp seg lurt og bedratt.

Forsoningsviljen på begge sider skal være laber, selv om Erna Solberg kommer til å fortsette å gjenta at hun aldri har lukket døren for Frp og framholde at hun har vært den eneste partilederen som har tatt partiet i forsvar.

Tilspisset valgkamp

Professor Hanne Marthe Narud ved Universitetet i Oslo er usikker på hva som ligger bak det økte konfliktnivået mellom Høyre og Frp og vil nødig spekulere om motivene til de to partilederne. En av de få tingene som derimot er sikkert, er at hvis noen har noe å tjene på kranglingen, så er det de rødgrønne partiene.

– Vi kan i hvert fall slå fast at valgkampen begynner å tilspisse seg. De rødgrønne vil ha en fordel av at det er uklarhet og krangel på den borgerlige siden, sier hun.

Narud og Jenssen mener begge at situasjonen på borgerlig side først og fremst kan komme til å påvirke velgerne som ennå ikke har bestemt seg. Fortsatt er det flere hundre tusen som sitter på gjerdet, ifølge Narud.

Personkonflikt

– Det er en bitter strid om utspiller seg og som begynner å gå over i det personlige, kan det se ut som. En ting er den saklige uenigheten, men hvis ting utvikler seg i den retning at Siv Jensen og Erna Solberg må samarbeide, så kan det personlige forholdet spille inn. Det blir ikke uten videre enkelt, sier Jenssen.

Han viser til hvordan daværende Senterparti-leder Anne Enger (Lahnstein) falt i unåde i store deler av Høyre fordi hun var den som frontet Sps EU-motstand og som derfor til sjuende og sist fikk ansvaret for Syse-regjeringens endelikt etter bare ett år i 1990.

– Dette bidro antakelig til at avstanden ble så stor at Senterpartiet ikke følte seg som noen naturlig del av Bondevik II-regjeringen, og at partiet senere valgte det rødgrønne alternativet, sier Jenssen. (ANB-NTB)