Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Men organisasjonen må også tilpasse seg et samfunn i stadig forandring. For forbund i offentlig sektor kan det være privatisering av kommunal tjenester eller ny og kreativ organisering av statlige virksomheter. LO Stats framtid er usikker nettopp fordi den statsansatte er en utdøende rase. Og i en rekke forbundsområder ser vi hvordan det blir stadig vanskeligere å plassere medlemmer i tradisjonelle sektorer. Fri flyt av arbeidskraft og multinasjonale selskaper innebærer også store organisatoriske utfordringer for fagbevegelsen.

Internasjonalt er sammenslåing av forbund blitt svaret. Når dansk LO nå setter i gang en omfattende organisasjonsdebatt er utgangspunktet et forslag om å danne ett stort forbund. Med 300 000 medlemmer i ryggen var det ikke mulig for LO å avvise utspillet fra 3Fs formann Poul Erik Skov Christensen. Men selv om langt fra alle vil samle LOs en million medlemmer i ett forbund, er det bred enighet om at noe må gjøres med organiseringen for å kunne møte utfordringene i det 21. århundre. På LO-kongressen i 2011 kan derfor dansk LO fatte vedtak som radikalt vil endre dansk fagbevegelse. Håpet er at eventuelle vedtak vil være gjennomført innen 2015.

I denne utgaven av LO-Aktuelt fastslår LO-leder Roar Flåthen at norsk LO er Europas sterkeste. I et Europa hvor fagbevegelsen er på defensiven framstår LO som et unntak med medlemsvekst og sterk politisk innflytelse. Men også i Norge endres samfunn og arbeidsliv radikalt. Og det er knapt et forbund som ikke jevnlig har organisasjon på sakskartet. Hver for seg moderniserer man strukturen. I hovedsak er resultatet et slankere lokalt organisasjonsapparat. Det betyr at antallet tillitsvalgte reduseres. Vi ser også en helt nødvendig profesjonalisering av administrasjonene, spesielt i de store forbundene. Det kan innebære en gradvis forskyvning fra politikk til fag. Sammenslåing av forbund kan ha en tilsvarende effekt. Det er da behov for færre mennesker med røtter i fagbevegelsen lokalt, og flere med bakgrunn fra høgskoler og universitet.

LO-kongressen i mai avviste forslag om en grundig gjennomgang av LOs organisasjon. Forhåpentligvis betyr det ikke at tema forsvinner fra dagsorden i kongressperioden. For er det noe som er sikkert så er det at også norsk fagbevegelse før eller siden vil møte den brutale hverdagen vi ser i resten av Europa. Da er det en fordel at en samlet organisasjon allerede er kampklar og tilpasset utfordringene.

Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Men organisasjonen må også tilpasse seg et samfunn i stadig forandring. For forbund i offentlig sektor kan det være privatisering av kommunal tjenester eller ny og kreativ organisering av statlige virksomheter. LO Stats framtid er usikker nettopp fordi den statsansatte er en utdøende rase. Og i en rekke forbundsområder ser vi hvordan det blir stadig vanskeligere å plassere medlemmer i tradisjonelle sektorer. Fri flyt av arbeidskraft og multinasjonale selskaper innebærer også store organisatoriske utfordringer for fagbevegelsen.

Internasjonalt er sammenslåing av forbund blitt svaret. Når dansk LO nå setter i gang en omfattende organisasjonsdebatt er utgangspunktet et forslag om å danne ett stort forbund. Med 300 000 medlemmer i ryggen var det ikke mulig for LO å avvise utspillet fra 3Fs formann Poul Erik Skov Christensen. Men selv om langt fra alle vil samle LOs en million medlemmer i ett forbund, er det bred enighet om at noe må gjøres med organiseringen for å kunne møte utfordringene i det 21. århundre. På LO-kongressen i 2011 kan derfor dansk LO fatte vedtak som radikalt vil endre dansk fagbevegelse. Håpet er at eventuelle vedtak vil være gjennomført innen 2015.

I denne utgaven av LO-Aktuelt fastslår LO-leder Roar Flåthen at norsk LO er Europas sterkeste. I et Europa hvor fagbevegelsen er på defensiven framstår LO som et unntak med medlemsvekst og sterk politisk innflytelse. Men også i Norge endres samfunn og arbeidsliv radikalt. Og det er knapt et forbund som ikke jevnlig har organisasjon på sakskartet. Hver for seg moderniserer man strukturen. I hovedsak er resultatet et slankere lokalt organisasjonsapparat. Det betyr at antallet tillitsvalgte reduseres. Vi ser også en helt nødvendig profesjonalisering av administrasjonene, spesielt i de store forbundene. Det kan innebære en gradvis forskyvning fra politikk til fag. Sammenslåing av forbund kan ha en tilsvarende effekt. Det er da behov for færre mennesker med røtter i fagbevegelsen lokalt, og flere med bakgrunn fra høgskoler og universitet.

LO-kongressen i mai avviste forslag om en grundig gjennomgang av LOs organisasjon. Forhåpentligvis betyr det ikke at tema forsvinner fra dagsorden i kongressperioden. For er det noe som er sikkert så er det at også norsk fagbevegelse før eller siden vil møte den brutale hverdagen vi ser i resten av Europa. Da er det en fordel at en samlet organisasjon allerede er kampklar og tilpasset utfordringene.