Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vi husker vel alle de to norske NORWAC-legene Mads Gilbert og Erik Fosse som kjempet så heroisk på Al Shifa-sykehuset i Gaza de første dagene av dette året. Grunnen var Israels bombing av Gaza, en krig de aller færreste skjønte meningen med.

Dette var krigen som israelske myndigheter hadde bestemt seg for at ingen internasjonale journalister eller pressefolk skulle få innsyn i. Derfor ble pressen effektivt stoppet og holdt igjen ved grensa av israelske soldater. Og enden på akkurat den visa var at Gilbert & Fosse måtte fungere som journalister også ved siden av en helt umenneskelig jobb som leger på sykehuset. De nærmest vasset i amputeringer, blod, død og mikrofoner.

Nå har de to legene skrevet bok om grusomhetene i Gaza. Og det første spørsmålet jeg stiller meg er: Israel, hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig å statuere et så inhumant eksempel? Hvordan kan myndighetene for en stat som rommer et folkeslag som har opplevd så mye vold og faenskap sjøl begå de mest brutale overgrep på sine medmennesker? Det er ubegripelig. Og samtidig det er politikk. Det er til og med storpolitikk som går langt utover Midtøstens grenser.

Gilbert & Fosse er som nevnt leger – og ikke journalister eller språklig finslepne forfattere. Boka ”Øyne i Gaza” er derfor ingen stilistisk perle eller brillant skrivekunst. Her er det først og fremst innholdet som slår leseren til jorden, et slag som går rett i magen og hjertet og framtvinger en fortvilelse over en verden og en virkelighet som er råere enn råest.

Det fine med de to legenes måte å fortelle disse 16 historiene, som de skriver hver for seg, er den nøkterne tonen tekstene holdes i. Fosse er kirurg og vant til å snitte i mennesker uten nødvendigvis å kommentere hva han gjør. Både Gilbert & Fosse har en sånn ”kirurgisk og steril” måte å skrive på, nesten gjennom hele boka. Der hvor følelsene tar overhånd, og kanskje særlig politikeren Gilbert begynner å forklare årsaker og virkninger i et nesten moralistisk perspektiv, skjærer det seg litt. Da blir teksten rett og slett mindre interessant sjøl om jeg ikke nødvendigvis er uenig med forfatterne av den grunn. Det er og blir israelerne som begår disse ugjerningene som beskrives i boka – det faktum kan ingen isrealvenn endre på.

Why have they done this?

Boka er også full av fotografiske bilder. De aller fleste har de to legene tatt. Ikke alle er av like god fototeknisk kvalitet, men i det store og hele gjør dette ingen verdens ting. Noen av bildene er så sterke i seg sjøl at de ikke hadde trengt bildetekster. Det er et rystende fotomateriale. Og en tekst som svir lenge etter at den er ferdiglest. Om det da er mulig å bli ferdig med den.