Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

”Arbeid pågår” er Marit Eikemos andre roman. Opprinnelig er hun journalist, men er en av mange bladfyker som ser ut til å ha konvertert til tekster mellom stive bokpermer. Det er forskjell på adecco- og tippeligaen.

Denne romanen handler om Harald Strand som har reist til Costa Blanca i Spania for å fullføre en doktorgrad om Henrik Ibsens samtidsdramatik. Her, blant en del FrP-lignende, sytende nordmenn, blir han en skikkelig einstøing. Her er det ikke noe miljø for litterære analyser på et akademisk nivå. De fleste han møter har knapt hørt om Ibsen.

En av dem han treffer er den unge Alice som kjeder vettet av seg mens hun dag etter dag ligger og soler seg ved bassengkanten. Hennes mann Arne er også med til Syden, men lite med i handlingen. Alice og Arne er ikke akkurat nyforelsket. Harald, derimot, blir litt mot sin vilje fascinert av Alice og innleder et slags kyss-og-klem-vennskap med henne. En dag viser han imidlertid at han i sin ensomhet og frustrasjon over ikke å komme noen vei med doktorgradsoppgaven, ikke klarer å styre sine mer primitive følelser og begjær, og tar seg til rette på en måte som Alice ikke aksepterer.

En annen figur i denne romanen er vaktmesteren i det leilighetskomplekset hvor de bor. Det viser seg at han har noen lyskye affærer om natta som han helst ikke ønsker altfor mye publisitet om.

Harald, som kjenner til vaktmesterens hemmeligheter, veit å bruke disse den dagen han opplever et innbrudd i leiligheten og at PC-en med oppgavemanus blir stjålet. Harald står helt ribbet tilbake, og mer fortvilet enn noen sinne. Han innser at spaniaoppholdet har vært totalt meningsløst, og at han er en ganske mislykket person.

Tonen i denne romanen er ganske lett, og språket og replikkvekslingene flyter bra og uanstrengt. Likevel er det en ganske dyster tekst. Personene vi møter er stakkarslige alle som en. Men de tre viktigste personene, som allerede er nevnt, har i hvert fall en viss stolthet i livet. De lar seg drive temmelig langt, men de har også sin grense. Hit, men ikke lenger.

Det er noe uforløst ved denne romanen. Jeg savner et dypere lag som berører meg mer, jeg savner tyngde. Kanskje også litt mer drama. Det er tross alt den store dramatiker Ibsen som Harald har tatt med seg til Spania. Litt ibsensk fandenvoldskhet, hadde ikke vært å forakte. For eksempel av typen ”er det ikke poesi, så skal det bli det.”