Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I går ble skattelistene for 2008 offentlige, og diskusjonen gikk høyt. Diskusjonen rundt innsyn i skattelistene faller inn i et klassisk mønster. Høyresida mener at inntektsforhold er et personlig anliggende. Venstresida mener at innsyn inntektsforhold er helt avgjørende for å utforme inntektspolitikk og føre det som på godt norsk heter klassekamp.

Fagbevegelsens grunnleggende oppgave er å bedre folks lønns- og arbeidsvilkår. For å kunne gjøre det, er innsyn i ansattes lønnsforhold vært avgjørende. Og det gjelder ikke bare egne medlemmers lønninger, Det gjelder også andres.

For fagbevegelsen har det alltid vært et krav å kunne se andres inntekter. For høyresida og arbeidsgivernes del har det alltid vært et ønske om å skjule dette, bare gi ut de delene som arbeidsgiveren vil at andre skal se.

Ved å vise fram deler av tilleggene, men ikke alle, er det mulig å skape et falskt bilde som gjør at det ikke er mulig å stille de rette kravene. Dette er politikk. Dette er politikk for splitt og hersk.

Dette er også småborgerskapets dilemma. De som ønsker å være en del av overklassen, men som lønnsmessig ikke når helt opp, ønsker ikke at deres inntekter skal være offentlig kjent. Når lønnsforholdene er ukjent, kan en ta på seg en maske og forsøke å være en annen.

Høyresida påstår at inntektene er en privat sak. Hvis en ikke hadde hatt skatt, er det mulig å ha sympati for et sånt standpunkt. Men den enkeltes bidrag til fellesskapet er ikke uinteressant. Det er ikke uten interesse at skattesutrer nummer én i Norge, Stein Erik Hagen, med en formue på én milliard bare betaler 8 millioner kroner i skatt. Det er svært interessant når TV2, med utgangspunkt i skattelistene, melder at Norges 50 rikeste betaler en formueskatt på 0,3 prosent.

Høyresidas argumenterer i realiteten for at de rike skal kunne bli rike og forbli rike i fred uten innsyn. På den måten skal klasseforholdene sementeres.

Datatilsynet er sak for seg. I en pressemelding skriver tilsynet: «Datatilsynet mener det er betenkelig at enkeltpersoners økonomi nok en gang omgjøres til underholdning.» Tilsynet ledes av tidligere Høyre-politiker Georg Apenes. Dette lukter mer Høyre-politikk enn tilsyn. Spørsmålet om skattelister er langt mer enn underholdningsverdien.

Datatilsynet og Høyresida skriker opp om ID-tyveri. Det er i beste fall svært udokumentert, at ID-tyberi foregår med bakgrunn i skattelistene. Når en hørte Høyres nestleder Jan Tore Sanner i gårsdagens debatter, kunne det høres ut som om det bare var å kombinere skattelistene opp mot kommunens postlister så var det mulig å ha en fullstendig oversikt over hvordan kommunens innbyggere bodde og levde. For en som er fast bruker av postlister (og skattelister), og har gått adskillige kurs både i offentlighetsloven og graving i arkiver, framstår dette som rene sludder.

Sannheten er vel først og fremst at de rike skal bli rike i fred.

Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

I går ble skattelistene for 2008 offentlige, og diskusjonen gikk høyt. Diskusjonen rundt innsyn i skattelistene faller inn i et klassisk mønster. Høyresida mener at inntektsforhold er et personlig anliggende. Venstresida mener at innsyn inntektsforhold er helt avgjørende for å utforme inntektspolitikk og føre det som på godt norsk heter klassekamp.

Fagbevegelsens grunnleggende oppgave er å bedre folks lønns- og arbeidsvilkår. For å kunne gjøre det, er innsyn i ansattes lønnsforhold vært avgjørende. Og det gjelder ikke bare egne medlemmers lønninger, Det gjelder også andres.

For fagbevegelsen har det alltid vært et krav å kunne se andres inntekter. For høyresida og arbeidsgivernes del har det alltid vært et ønske om å skjule dette, bare gi ut de delene som arbeidsgiveren vil at andre skal se.

Ved å vise fram deler av tilleggene, men ikke alle, er det mulig å skape et falskt bilde som gjør at det ikke er mulig å stille de rette kravene. Dette er politikk. Dette er politikk for splitt og hersk.

Dette er også småborgerskapets dilemma. De som ønsker å være en del av overklassen, men som lønnsmessig ikke når helt opp, ønsker ikke at deres inntekter skal være offentlig kjent. Når lønnsforholdene er ukjent, kan en ta på seg en maske og forsøke å være en annen.

Høyresida påstår at inntektene er en privat sak. Hvis en ikke hadde hatt skatt, er det mulig å ha sympati for et sånt standpunkt. Men den enkeltes bidrag til fellesskapet er ikke uinteressant. Det er ikke uten interesse at skattesutrer nummer én i Norge, Stein Erik Hagen, med en formue på én milliard bare betaler 8 millioner kroner i skatt. Det er svært interessant når TV2, med utgangspunkt i skattelistene, melder at Norges 50 rikeste betaler en formueskatt på 0,3 prosent.

Høyresidas argumenterer i realiteten for at de rike skal kunne bli rike og forbli rike i fred uten innsyn. På den måten skal klasseforholdene sementeres.

Datatilsynet er sak for seg. I en pressemelding skriver tilsynet: «Datatilsynet mener det er betenkelig at enkeltpersoners økonomi nok en gang omgjøres til underholdning.» Tilsynet ledes av tidligere Høyre-politiker Georg Apenes. Dette lukter mer Høyre-politikk enn tilsyn. Spørsmålet om skattelister er langt mer enn underholdningsverdien.

Datatilsynet og Høyresida skriker opp om ID-tyveri. Det er i beste fall svært udokumentert, at ID-tyberi foregår med bakgrunn i skattelistene. Når en hørte Høyres nestleder Jan Tore Sanner i gårsdagens debatter, kunne det høres ut som om det bare var å kombinere skattelistene opp mot kommunens postlister så var det mulig å ha en fullstendig oversikt over hvordan kommunens innbyggere bodde og levde. For en som er fast bruker av postlister (og skattelister), og har gått adskillige kurs både i offentlighetsloven og graving i arkiver, framstår dette som rene sludder.

Sannheten er vel først og fremst at de rike skal bli rike i fred.