Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Og hadde ikke programmet vært avreise til New York seinere på ettermiddagen, hadde jeg nok fortsatt vært i dette fantastiske pressemuseet som ligger bare noen steinkast fra Capitol på den historiske Pennsylvania Avenue – hovedgata i Washington DC.

I don’t care

Utenfor det moderne bygget blir jeg møtt av et langt glassmonter med forsidene til et utall amerikanske aviser. For meg kan det se ut som om aviser fra alle de 50 amerikanske statene er representert. Inne i bygget må jeg følge vanlig rutiner. Gjennom sikkerhetskontroll, ut med mobiler og lommebøker. Alt skal sjekkes. Gud veit hva dem er redde for. Endelig inne i bygningen får jeg vite at av de seks etasjene museet består av, er det bare fotoforbud i første etasje. Det bruker jeg omtrent 2 minutter på å gi blaffen i. Uten blitz er det heller ingen som merker noe.

Pulitzerfoto

For galleriet med alle de pressebildene som har vunnet Pulitzerprisen gjennom årene er så sterk, at jeg ikke klarer å la mitt eget kamera ligge i veska. I tillegg til utstillingen, vises det videoer av flere av fotografene bak de skjellsettende bildene der de forteller om hvordan bildene ble til. Å se igjen det sterke bilde av den nakne, gråtende jente fra Vietnamkrigen som kommer mot deg og skriker ut sin fortvilelse, er så sterkt at det er vanskelig å finne ord. Og høre fotografen fortelle historien bak det, mange år etterpå, gjør inntrykk. Material may be too intense for children – bildene kan bli for sterke for barn – står det i en brosjyre. Dette er jo bare fornavnet, tenker jeg.

Interaktivt

Newseum er ifølge egenreklamen verdens mest interaktive museum og inneholder 50 år med nyhetshistorie. Huset inneholder 14 store gallerier og 15 store og små teater- eller kinosaler hvor det altså er mulig å møte skaperne bak nyhetene. Det er noe for alle nysgjerrige mennesker i dette museet. Å plukke ut hva som er best, er – om du ikke er amerikaner – simpelthen helt umulig.

Woodstock

Siden jeg hadde dårlig tid, måtte jeg gjøre et brutalt utvalg. Ved siden av den nevnte fotoutstillingen, valgte jeg meg fjerde etasje og en spesialutstilling som handlet om Woodstockfestivalen i 1969. Jeg husker jeg så filmen fra festivalen på Lillestrøm kino da den kom til Norge en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg husker Jimi Hendrix, Crosby, Stills and Nash (Young var der han også), Joan Baez, Santana, The Who, Richie Heavens (Freedom, freedom), Arlo Guthrie (sønnen til selveste Woody) og alle de andre rockemusikerne som spilte for over en million hippier ikke langt fra hvor jeg befinner meg nå (Woodstock ligger i staten New York). Men aller best husker jeg Ten Years After, og bandets frontfigur Alvin Lee spille I’m going home (by helicopter). Da falt det murpuss av veggene i den gamle kinoen på Lillestrøm. Bare muligheten til å få mimre litt om denne tida, var verdt inngangsprisen i Newseum.

Freedom of speech

Det siste jeg fikk med meg før jeg måtte dra var at når amerikanerne viser fram pressehistorie, er de nøye med å poengtere betydningen av freedom og speech, altså hvor viktig og nødvendig yttringsfriheten er. Dette er kanskje noe av det beste ved det amerikanske samfunnet. Presse- og yttringsfriheten er nedfelt i The Constitution. I USA er det ikke bare posten som skal fram – nei, her skal sannheten fram også. Pressen kan – om den gjør jobben sin, og amerikansk presse gjør ofte det – bidra til dette. Idet jeg forlater Newseum, nynner jeg en gammel Bob Marley-låt som jeg også hørte ble nynnet av portvakta utenfor bygget til American Federation of State, County and Municipal Employees, AFL-CIO – en slags SECO eller LO Stat i USA.

“Stand up for your rights! Get up, stand up! Don't give up the fight!”

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Og hadde ikke programmet vært avreise til New York seinere på ettermiddagen, hadde jeg nok fortsatt vært i dette fantastiske pressemuseet som ligger bare noen steinkast fra Capitol på den historiske Pennsylvania Avenue – hovedgata i Washington DC.

I don’t care

Utenfor det moderne bygget blir jeg møtt av et langt glassmonter med forsidene til et utall amerikanske aviser. For meg kan det se ut som om aviser fra alle de 50 amerikanske statene er representert. Inne i bygget må jeg følge vanlig rutiner. Gjennom sikkerhetskontroll, ut med mobiler og lommebøker. Alt skal sjekkes. Gud veit hva dem er redde for. Endelig inne i bygningen får jeg vite at av de seks etasjene museet består av, er det bare fotoforbud i første etasje. Det bruker jeg omtrent 2 minutter på å gi blaffen i. Uten blitz er det heller ingen som merker noe.

Pulitzerfoto

For galleriet med alle de pressebildene som har vunnet Pulitzerprisen gjennom årene er så sterk, at jeg ikke klarer å la mitt eget kamera ligge i veska. I tillegg til utstillingen, vises det videoer av flere av fotografene bak de skjellsettende bildene der de forteller om hvordan bildene ble til. Å se igjen det sterke bilde av den nakne, gråtende jente fra Vietnamkrigen som kommer mot deg og skriker ut sin fortvilelse, er så sterkt at det er vanskelig å finne ord. Og høre fotografen fortelle historien bak det, mange år etterpå, gjør inntrykk. Material may be too intense for children – bildene kan bli for sterke for barn – står det i en brosjyre. Dette er jo bare fornavnet, tenker jeg.

Interaktivt

Newseum er ifølge egenreklamen verdens mest interaktive museum og inneholder 50 år med nyhetshistorie. Huset inneholder 14 store gallerier og 15 store og små teater- eller kinosaler hvor det altså er mulig å møte skaperne bak nyhetene. Det er noe for alle nysgjerrige mennesker i dette museet. Å plukke ut hva som er best, er – om du ikke er amerikaner – simpelthen helt umulig.

Woodstock

Siden jeg hadde dårlig tid, måtte jeg gjøre et brutalt utvalg. Ved siden av den nevnte fotoutstillingen, valgte jeg meg fjerde etasje og en spesialutstilling som handlet om Woodstockfestivalen i 1969. Jeg husker jeg så filmen fra festivalen på Lillestrøm kino da den kom til Norge en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg husker Jimi Hendrix, Crosby, Stills and Nash (Young var der han også), Joan Baez, Santana, The Who, Richie Heavens (Freedom, freedom), Arlo Guthrie (sønnen til selveste Woody) og alle de andre rockemusikerne som spilte for over en million hippier ikke langt fra hvor jeg befinner meg nå (Woodstock ligger i staten New York). Men aller best husker jeg Ten Years After, og bandets frontfigur Alvin Lee spille I’m going home (by helicopter). Da falt det murpuss av veggene i den gamle kinoen på Lillestrøm. Bare muligheten til å få mimre litt om denne tida, var verdt inngangsprisen i Newseum.

Freedom of speech

Det siste jeg fikk med meg før jeg måtte dra var at når amerikanerne viser fram pressehistorie, er de nøye med å poengtere betydningen av freedom og speech, altså hvor viktig og nødvendig yttringsfriheten er. Dette er kanskje noe av det beste ved det amerikanske samfunnet. Presse- og yttringsfriheten er nedfelt i The Constitution. I USA er det ikke bare posten som skal fram – nei, her skal sannheten fram også. Pressen kan – om den gjør jobben sin, og amerikansk presse gjør ofte det – bidra til dette. Idet jeg forlater Newseum, nynner jeg en gammel Bob Marley-låt som jeg også hørte ble nynnet av portvakta utenfor bygget til American Federation of State, County and Municipal Employees, AFL-CIO – en slags SECO eller LO Stat i USA.

“Stand up for your rights! Get up, stand up! Don't give up the fight!”