Vår sak er samfunnets sak
Disse linjene skrives kvelden før forbundets medlemmer - samlet og sterke - går ut i politisk streik i protest mot regjeringens forslag til budsjett for kriminalomsorgen.
Jeg har fått mange tilbakemeldinger som viser at medlemmene slutter opp om markeringen, og at de kravene vi har stilt er de rette. Om få dager arrangerer forbundet et stort et møte i Oslo hvor situasjonen blir diskutert. I de kommende sentralstyremøter vil vi ta opp spørsmålet om det blir nødvendig å fortsette å vise vår utålmodighet og protest mot nedprioriteringen av de ansattes situasjon. Til politikerne sier jeg: NFF vil ikke lenger finne seg i at medlemmene skal oppfylle deres løfter og visjoner hvis dere ikke er villig til å betale regningen. Budsjettforslaget for 2010 får meg til å spørre om stortingsmelding nr 37 er realisme eller utopi.
”Straff som virker” er tittelen på meldingen. Men samfunnet trenger også en kriminalomsorg som virker. Det gjør den ikke, og det kommer den aldri til å gjøre gjennom stortingsmeldinger og strategier alene. Det skal mer penger, flere mennesker av kjøtt og blod og høyere kompetanse til. Jeg hører Knut Storberget sier at vi må slutte bare å kreve økte ressurser. Nei, det gjør vi ikke. Jeg vet at ansatte, enhetsledere, regiondirektører og til og med innsatte mener det samme som forbundet; skal vi komme videre nå må budsjettrammene økes betydelig.
Og skal vi videre nå, må vi ha politikere som erkjenner dette. Stortingets behandling av budsjettet vil vise om vi har det.
NFF ønsker en bedre kriminalomsorg, derfor har forbundet helhjertet støttet stortingsmeldingen og den kursen det er lagt opp til. Justisministeren ønsker en bedre kriminalomsorg, derfor har han levert stortingsmeldingen. Det er enighet om målet, men når forbundet forteller hvorfor etaten ikke er i stand til å løse framtidige oppgaver innenfor dagens økonomiske rammer, kaller Storberget det for svartmaling. Det provoserer de ansatte, på samme måte som det provoserer ansatte når Storberget sier at han ikke ser for seg en kriminalomsorg uten ufaglærte fengselsbetjenter.
Hver 4. vakt dekkes av ufaglærte, men situasjonen i enkelte fengsler er verre. I Trondheim fengsel var 30 prosent av vaktene dekket av ufaglærte i mai måned, 10 prosent av vaktene stod udekket. Kun 6 av 10 vakter ble dekket av fengselsbetjenter med Fengselsskole. Er dette svartmaling? Nei, det er et bilde av kriminalomsorgen anno 2009.
Hele etaten bør takke vikarene for den innsatsen de gjør. Så lenge etaten mangler fagutdannede betjenter kan vi ikke klare oss uten vikarer. De fleste av disse går på timelønn, de mangler fast arbeidstid og må ofte stille på fengselet på kort varsel. Og de gjør en flott innsats for kriminalomsorgen.
Jeg vil likevel hevde at en forutsetning for økt profesjonalisering og kvalitet er utdannede fengselsbetjenter på alle tjenesteposter. Det burde være en felles målsetning for alle som ønsker en bedre kriminalomsorg og gjennom det; et redusert tilbakefall.
Jeg nekter å gi opp håpet. Jeg tror det kommer ei tid da det nødvendige løftet kommer og da det er flere enn NFF og KY som forstår at ressurser og resultat henger sammen. Politiet er styrket, heller ikke det kom etter en erkjennelse i enerom hos politikerne. De måtte ha hjelp av Politiets Fellesorganisasjon for å se det behovet som de samme politikerne i dag sier det var helt nødvendig å oppfylle. Den som har skoen på, vet best hvor den klemmer.