Slutt for Mesna Bruk
Mesna Bruk ble erklært konkurs torsdag. Ledelsen stanset øyeblikkelig lønnsutbetalinga til alle ansatte. – De har verken omtanke for ansatte eller for en 194 år gammel bedrift, sier hovedtillitsvalgt Trond Andersen.
Mesna Bruk startet på Lillehammer i 1814, og har vært i drift nesten ubrutt fram til nå. For to år siden flyttet bedriften til Moelv. Ledelsen forklarer konkursen med en flytteprosess som ble for dyr og med sviktende ordre.
– Det har vært uventet vanskelig å få i gang den rasjonelle produksjonen det lå til rette for i de nye lokalene. Men svikten i ordrene viser nok problemene som bygger seg opp i treindustri og sagbruk nå, sier administrerende direktør Jostein Ueland til Magasinett.
For øvrig mener Ueland at det norske lønnsnivået og kronekursen gjør det vanskelig å drive med overskudd i Norge. Og han tror at mange av ordrene nå vil gå til den svenske avdelingen.
En villet konkurs?
– Ja, det overrasker meg ikke, for en del av ledelsen, blant andre direktøren, var sterkt for å flytte produksjonen til avdelingen i Trollhättan i Sverige for to år siden, sier hovedtillitsvalgt Trond Andersen ved Mesna Bruk.
– Derfor har jeg noen tanker om at denne konkursen er veldig beleilig for den delen av ledelsen.
Ekspressfart
Andersen fikk vite tirsdag for ei uke siden at styret skulle behandle saken. Styremøtet var torsdag. Rett etter møtet ble de ansatte informert om konkursen, og ledelsen stanset augustlønna, som allerede var klar for utsending fra banken.
– Det vil si at ingen av oss er på jobb nå. Når ikke ledelse og eiere holder sine forpliktelser, har ikke vi plikt til å jobbe for dem heller, sier Andersen. – Noen mennesker får jo problemer når lønna uteblir. Denne ledelsen har verken omtanke for ansatte eller for en 194 år gammel bedrift.
Flere har fått jobb
Nå vil de ansatte etter det Trond Andersen vet komme inn under lønnsgarantiordningen.
– Vi har ikke hatt noe klubbmøte. Jeg er så hakkande forbanna at jeg nesten ikke har fått tenkt en klar tanke. Men jeg tror bostyret og Nav vil kalle oss inn til et møte om rettighetene våre i denne situasjonen. Nå hører jeg at flere allerede har fått seg jobb, bedrifter har ringt dem opp. Jeg har også hørt at en fin hall står og venter på økt produksjon i Trollhättan. Det sier folk – og det skulle ikke forundre meg. Men jeg vet jo ikke.
