Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Ledende næringslivsfolk og samfunnstopper har i det siste lagt stor vekt på at vi har et gode forhold rundt om på bedriftene. Arbeidslivet er ikke brutalisert. De finner det lite forenlig med at vi har et sykefravær på rundt 7 prosent. Men bildet er sammensatt. Det er ikke noe enten - eller.

Tallet på uføretrygdede øker med rundt 3000 hvert år. Nå har vi 350 000 uføretrygdede i Norge. Uførhet som kan knyttes til yrkesskade har økt med 50 prosent fra 1998 til 2007. De bransjene som rammes hardest er varehandel, hotell og restaurant, helse og annen omsorgstjeneste, industri, transport, undervisning og bygg og anlegg. Et uttrykk for et brutalisert arbeidsliv i disse bransjene?

Brutalisering av arbeidslivet hører svært ofte sammen med utrygghet, stress, liten innflytelse over jobben og fysisk tunge løft. Det siste gjelder ikke minst innen omsorg. Når det gjelder det første, utrygghet, har det ofte nær sammenheng med tilknytningen til arbeidslivet. De som er midlertidig ansatte, tilkallingsvakter eller ansatte på et eller annet prosjekt kan oppleve et stort savn etter trygge rammer. De har behov for å vite at den samme stabile lønna kommer inn på konto hver måned. Men sånn er det ikke, ikke for dem.

Michella Maria Jensen, sekretær i Oslo og Akershus Hotell- og Restaurantarbeiderforening, skriver i siste Magasinet for fagorganiserte om «arbeidslivets underklasse». Hun sikter til det store antallet ekstra-, tilkallings- og ringehjelper innen hotellbransjen. «En profittorientert og kynisk hotellbransje har nå funnet en ny vei for å unngå Arbeidsmiljølovens regler: bortsetting av arbeid», skriver hun og forklarer at hoteller setter ut hele husøkonomiavdelingen til eksterne firmaer.

Den harde virkeligheten for disse arbeidstakerne blir at de må ta imot den stillingen de blir tilbudt i det nye firmaet. Vi snakker her værelsesbetjenter, i stor grad ufaglærte kvinner, ansatte med fremmedkulturell bakgrunn. Disse ekstrahjelpere og deltidsansatte må i stor grad ta imot den stillingen de blir tilbudt i det nye selskapet. De blir i praksis «rettsløse» i forhold til Arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern. Alternativet ville vært arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp.

For de aktuelle arbeidstakerne har tiden de får til å vaske et hotellrom gått dramatisk ned. Før hadde stuepikene 25 minutter til å klargjøre et avreiserom, nå har de 16, ifølge Jensen. Representerer en slik situasjon i arbeidslivet en brutalisering for disse menneskene? Det er greit for oss som ikke føler oss som offer for denne slags press å si at andre heller ikke er i en slik situasjon, men jeg tror jeg vil kvie meg ganske mye for å friskmelde hele arbeidslivet.

Mange bedrifter ser seg tjent med en modell med en kjerne av folk i faste stillinger og et stort B-lag av midlertidige ansatte som sirkulerer mellom usikre stillinger, gjerne avbrutt av perioder med ledighet.

Disse menneskene har dårligere mulighet for kompetanseutvikling, dårligere lønnsutvikling, små muligheter for å få lån og de vil være mer utsatt for stress og helseplager enn andre arbeidstakere.

Dessuten vil det være langt vanskeligere for disse arbeidstakere å si fra om uakseptable arbeidsforhold. De sitter på alle måter i en mer utsatt posisjon, og må vokte seg vel for å trå feil. Noen kaller det fleksibilitet, andre kaller det brutalisering. Kanskje er det begge deler, fleksibilitet for arbeidsgiver, brutalisering for arbeidstakeren.

Det er stadig grunn til å minne om at 5 – 10 prosent av arbeidstakerne står for 80 prosent av sykefraværet. Det er disse menneskene som på alle måter befinner seg i den tøffeste situasjonen i arbeidslivet. I denne sammenheng er det også relevant å minne om at det er en vekst av lettere psykiske lidelser i arbeidsstyrken. Skal vi slutte å bruke brutalisering om arbeidslivet, må også dette mindretallet sikres akseptable arbeidsforhold.