Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

… en saksbehandler som bruker arbeidstida på saksbehandling framfor organisasjonsarbeid. Et medlem kan ikke leve med å vente måneder uten at det er løfta en finger når man er utestengt fra jobben. Når saksbehandleren etter tre måneder blir purret og svaret er: «kontakter» deg, blir det tragisk når det allerede er gått nye tre uker uten at det er kommet en lyd. Årsaken er ikke interessant lenger, for medlemmet og alle oss som kjenner medlemmet og hennes livssituasjon.

… facebookkampanjen «vi skal bli kvitt tv-lisensen og vi trenger deg for å få det til» framfor facebookkampanjen «jeg betaler gjerne lisensen bare jeg slipper reklame». Jeg vil heller ikke ha reklame i NRK, og jeg syns også at NRK skal ha råd til å produsere gode programmer. Men når vi betaler skatt med glede og snur på hundrelappen for å ha middag på slutten av måneden, bør skatten holde til NRKs visjoner. Staten trenger ikke privatfinansiering av et gammelt satsningsområde. Folk skal ikke risikere å måtte velge bort allmennopplysning.

… å markere kvinnedagen 8. mars sammen med fem hundre pakistanske kvinner og barn uten radikalernes Ladyfest i samme Folket Hus. Pakistanerne mobiliserte og samla inn til lokaleleie og hadde taler, musikk, moteoppvisning. Kvinnene satte pris på å møtes på kvinnedagen og få hadde forutsett at 8. mars skulle bli en slik inspirasjon. Ladyfest hadde også et allsidig program, men ville markere dagen i fred. Noen snørrhovne representanter ba pakistanerne dempe seg i naborommet, Ladyfest ble forstyrret i sin feiring av kvinnedagen. De dempet seg dessverre.

… å bruke høreapparat framfor å miste det som skjer rundt meg. Det er verdt å gå med noe i øret når jeg hører lyder jeg hadde glemt fantes, når det er slutt på tretti år uten å høre hva folk sier (Akkurat! sier noen nå, men det var ikke det jeg mente). Det er flere som burde få oppleve senka skuldre; løp og kjøp.

… resultater framfor debatt. De som roper høyest om demokrati, er de som lever av det. Men demokratiet er oppskrytt, som kampform. Den helt nødvendige retten til å være den man er og mene det man mener, er avløst av tidsfordriv for skravlere. Og fokus flyttes vekk fra levestandard.

… å være rik og frisk framfor fattig og syk. Norge må være det vanskeligste landet å være fattig i. De fattige eksisterer ikke, de fattiges problemer eksisterer ikke. Ergo eksisterer ikke du som er fattig og syk. «Alle skal med», kommer ikke til å gjelde deg før det blir en individuell målestokk på det.

… å være norsk i 1960 fremfor i 2010. Med Norge i krig i utland og et økende antall imperialistiske foretak (er Statoil og Telenor forskjellig fra Shell og ITT annet enn i hjertet ditt?), kommer nordmenn sakte men sikkert til å miste den sympatien og gjestfriheten vi ble møtt med utenlands i forrige århundre.