Jan-Erik Østlie (Aktuell)

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er en del av den norske politietaten. Administrativt og i sin forebyggende virksomhet er PST direkte underlagt Justisdepartementet. I etterforsknings- og påtalespørsmål er PST underlagt Riksadvokaten og statsadvokatembetene. PST har altså justisminister Knut Storberget som øverste sjef.

8. juli i år siktet PST tre terrormistenkte menn med permanent oppholdstillatelse i Norge for å ha planlagt én eller flere terrorhandlinger på norsk jord. Seinere mente PST at terrormålet var den danske avisa Jyllands-Posten. To av de mistenkte skal nå ha tilstått. So far, so good.

Sjefen, statsråd Knut Storberget, klapper i hendene og uttaler følgende til NTB:

”Jeg er meget komfortabel med PSTs innsats. Jeg har ikke for vane å kommentere pågående etterforskning, men vi registrerer jo hva som skjer. Det som er maktpåliggende for oss, er å sette PST i stand til å etterforske slike kompliserte saker. Bevilgningene til PST er styrket med rundt 50 prosent de siste tre-fire årene. Den styrkingen vil fortsette også neste år”.

”Er dette en budsjettlekkasje?” spør NTB-journalisten.

”Det må du gjerne kalle det. Men i disse tider føler jeg behov for å gi PST honnør for måten de griper an meget kompliserte saker. De leverer godt”. Svarer Storberget.

Knut Storberget har oppført seg ryddig og vært svært nøktern og tilbakeholden i sine kommentarer om den siste utviklingen i Treholtsaken. Det er bra. PST, som den gangen da etterforskningen, spaningen og den mulige ulovlige overvåkingen av Arne Treholt og hans familie og venner gikk under forkortelsen POT, kan få mye å skamme seg over om det viser seg at det er hold i påstandene om fabrikkerte bevis.

Derfor er denne statsrådsbegeistringen for PST i lys av Treholtsaken en merkelig manøver fra landets justisminister. Sjøl om det spesielt er denne ovenfor nevnte terrorsaken Storberget ønsker å trekke fram som godt etterforskningsarbeid, er tidspunktet for ære, honnør og heder nå ikke det rette. Dette låter mer som en sur akkord på et gammelt, ustemt piano.

Hvis påstandene om fabrikkerte og manipulerte bevis fra påtalemyndighet og PST i Treholtsaken stemmer, er det ikke mer penger denne etaten trenger. Nei, da er det kanskje – ikke minst også i lys av Lund-kommisjonens arbeid på midten av 1990-tallet – etiske refleksjoner og folkeskikk de ansatte i PST har behov for.

Ja, hvis påtalemyndighet og PST-ansatte har har gjort noe i nærheten av hva flere og flere frykter og tror, er det heller grunnlag for å vurdere om landet og dets borgere er tjent med noen etterretningstjeneste i det hele tatt.

Så Knut – da bør du stemme pianoet og bruke pengene våre til noe mer kriminalitetsforebyggende enn Politiets sikkerhetstjeneste. Og som du veit like godt som meg: Det er nok av områder å satse på.

Jan-Erik Østlie (Aktuell)

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er en del av den norske politietaten. Administrativt og i sin forebyggende virksomhet er PST direkte underlagt Justisdepartementet. I etterforsknings- og påtalespørsmål er PST underlagt Riksadvokaten og statsadvokatembetene. PST har altså justisminister Knut Storberget som øverste sjef.

8. juli i år siktet PST tre terrormistenkte menn med permanent oppholdstillatelse i Norge for å ha planlagt én eller flere terrorhandlinger på norsk jord. Seinere mente PST at terrormålet var den danske avisa Jyllands-Posten. To av de mistenkte skal nå ha tilstått. So far, so good.

Sjefen, statsråd Knut Storberget, klapper i hendene og uttaler følgende til NTB:

”Jeg er meget komfortabel med PSTs innsats. Jeg har ikke for vane å kommentere pågående etterforskning, men vi registrerer jo hva som skjer. Det som er maktpåliggende for oss, er å sette PST i stand til å etterforske slike kompliserte saker. Bevilgningene til PST er styrket med rundt 50 prosent de siste tre-fire årene. Den styrkingen vil fortsette også neste år”.

”Er dette en budsjettlekkasje?” spør NTB-journalisten.

”Det må du gjerne kalle det. Men i disse tider føler jeg behov for å gi PST honnør for måten de griper an meget kompliserte saker. De leverer godt”. Svarer Storberget.

Knut Storberget har oppført seg ryddig og vært svært nøktern og tilbakeholden i sine kommentarer om den siste utviklingen i Treholtsaken. Det er bra. PST, som den gangen da etterforskningen, spaningen og den mulige ulovlige overvåkingen av Arne Treholt og hans familie og venner gikk under forkortelsen POT, kan få mye å skamme seg over om det viser seg at det er hold i påstandene om fabrikkerte bevis.

Derfor er denne statsrådsbegeistringen for PST i lys av Treholtsaken en merkelig manøver fra landets justisminister. Sjøl om det spesielt er denne ovenfor nevnte terrorsaken Storberget ønsker å trekke fram som godt etterforskningsarbeid, er tidspunktet for ære, honnør og heder nå ikke det rette. Dette låter mer som en sur akkord på et gammelt, ustemt piano.

Hvis påstandene om fabrikkerte og manipulerte bevis fra påtalemyndighet og PST i Treholtsaken stemmer, er det ikke mer penger denne etaten trenger. Nei, da er det kanskje – ikke minst også i lys av Lund-kommisjonens arbeid på midten av 1990-tallet – etiske refleksjoner og folkeskikk de ansatte i PST har behov for.

Ja, hvis påtalemyndighet og PST-ansatte har har gjort noe i nærheten av hva flere og flere frykter og tror, er det heller grunnlag for å vurdere om landet og dets borgere er tjent med noen etterretningstjeneste i det hele tatt.

Så Knut – da bør du stemme pianoet og bruke pengene våre til noe mer kriminalitetsforebyggende enn Politiets sikkerhetstjeneste. Og som du veit like godt som meg: Det er nok av områder å satse på.