Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Tidligere leder i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, har kritisert LO for å ha en sterk industriprofil.

Sett fra NTL og off entlig sektor kan det føles som en riktig observasjon. Like riktig som at mange i Kjemisk/Industri Energi og Fellesforbundet mente industrien var glemt av LO under NTLeren Gerd-Liv Vallas ledelse. Hva som blir sagt blir ofte overskygget av hvem som sier det. Kommunikasjon er vanskelig.

Det er riktig at LO har en sterk industriprofi l. Og det er helt nødvendig for å kunne bidra til at vi fremdeles har eksportrettede arbeidsplasser som kan være med å finansiere en sterk offentlig sektor. Hvis ikke LO våger å prate industriens sak, hvem andre vil i så fall gjøre det med tilsvarende tyngde?

LO-leder Roar Flåthens problem er det samme som Turid Lilleheie sliter med når hun prater varmt for NTLs kampsaker: Budskapet er som forventet, og blir fort oppfattet som at man prater for sin egen syke mor. Derfor virker det langt mer troverdig når Fagforbundets leder Jan Davidsen understreker betydningen av et livskraftig næringsliv og lønnsomme industriarbeidsplasser. Tilsvarende har Fellesforbundets Arve Bakke stor troverdighet når han står på barrikadene for gode offentlige tjenester og er bekymret over situasjonen i NAV.

Denne evnen til å løfte blikket og se hvor mangfoldig samfunnet må være for å kunne fungere, er LOs store styrke. Og da er det også mulig å kjempe for norsk industri ut fra langt flere argumenter enn betydningen av arbeidsplassene. Du kan med stor tyngde slå i bordet med både velferds- og miljøargumenter.

Heldigvis gjør LO nettopp det.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 18/2010)