Jeg ser bare på lønnsslippen og den automatiserte ligninga at den blir trukket og trenger ikke å tenke på den noe mer. Ikke noe bry, ingen egeninnsats. Den er en ren lettelse, sånn sett.

Det er de andre skattene, de jeg selv finner som kan bli for store og tunge. Høsten er beste tiden for å høste og gå på skattejakt. I år ga jakten utrolig god uttelling. Det er mange år siden skogbunnen har vært så rik som inneværende høst. Skattene lå strødd utover i form av spiselig sopp av beste sort.

Det ble kurver fulle med kantareller, traktkantareller, piggsopp, smørsopp og alskens delikatesser. Den mest innbringende dagen ble fire kurver fylt i løpet av få timer. Og da soppåkrene fortsatt sto der med fristende rikdom, var det bare å fylle jakka. Sesongen har vart helt til nå. Det er nesten ikke til å tro.

Problemet oppstår når lykke og hell er større enn forstanden. Det finnes noe som heter begrensningens kunst, og den har jeg foreløpig ikke lært. For 20 kilo sopp tar en evighet å rense. En lørdagsnatt varte sopprensingen till klokka tre.

Jeg innrømmer gladelig at jeg i yngre og mer spreke dager ofte klatret opp i søppelcontainere og fant skatter der også. Møblene som nå pryder kolonihytta vår, er containerfunn. Plank og tremateriale har jeg drasset hjem, fastbundet til sykkelens bagasjebrett, for å sage opp til ved. Jeg har endog funnet og fraktet store skiferplater og fått steinlagt en liten terrasse utenfor hytta. Og da snakker jeg om virkelig tunge skatter, altså!

Jeg kan ikke la være å plukke og sanke. Det er et instinkt som ligger i mange av oss. Enkelte har arvet en veldig dominant gen. Jeg har nok det anlegget fra min salige mor. Hun var av den riktig gamle generasjonen ihuga sankere. Hun plukket bøtter og spann med tyttebær og blåbær, bringebær og multer hvert år, også de årene det per definisjon ikke fantes bær. Hun fant.

nins

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 18/2010)

Jeg ser bare på lønnsslippen og den automatiserte ligninga at den blir trukket og trenger ikke å tenke på den noe mer. Ikke noe bry, ingen egeninnsats. Den er en ren lettelse, sånn sett.

Det er de andre skattene, de jeg selv finner som kan bli for store og tunge. Høsten er beste tiden for å høste og gå på skattejakt. I år ga jakten utrolig god uttelling. Det er mange år siden skogbunnen har vært så rik som inneværende høst. Skattene lå strødd utover i form av spiselig sopp av beste sort.

Det ble kurver fulle med kantareller, traktkantareller, piggsopp, smørsopp og alskens delikatesser. Den mest innbringende dagen ble fire kurver fylt i løpet av få timer. Og da soppåkrene fortsatt sto der med fristende rikdom, var det bare å fylle jakka. Sesongen har vart helt til nå. Det er nesten ikke til å tro.

Problemet oppstår når lykke og hell er større enn forstanden. Det finnes noe som heter begrensningens kunst, og den har jeg foreløpig ikke lært. For 20 kilo sopp tar en evighet å rense. En lørdagsnatt varte sopprensingen till klokka tre.

Jeg innrømmer gladelig at jeg i yngre og mer spreke dager ofte klatret opp i søppelcontainere og fant skatter der også. Møblene som nå pryder kolonihytta vår, er containerfunn. Plank og tremateriale har jeg drasset hjem, fastbundet til sykkelens bagasjebrett, for å sage opp til ved. Jeg har endog funnet og fraktet store skiferplater og fått steinlagt en liten terrasse utenfor hytta. Og da snakker jeg om virkelig tunge skatter, altså!

Jeg kan ikke la være å plukke og sanke. Det er et instinkt som ligger i mange av oss. Enkelte har arvet en veldig dominant gen. Jeg har nok det anlegget fra min salige mor. Hun var av den riktig gamle generasjonen ihuga sankere. Hun plukket bøtter og spann med tyttebær og blåbær, bringebær og multer hvert år, også de årene det per definisjon ikke fantes bær. Hun fant.

nins

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 18/2010)