Svenn A. Nielsen, leder av helse- og 0msorgskomiteen i Tromsø og skribent

Har du tenkt på hvordan du vil ha det når du blir gammel? Det har jeg – kanskje helt naturlig når man er over 55, men jeg har altså tenkt mye på det å bli gammel i det siste. Jeg har tenkt på om det er en forskjell mellom det å bo i eget hus og det å være på en institusjon. Når jeg en gang må ha mer eller mindre hjelp – er det da en forskjell på om jeg kan kjøpe meg en omsorgsbolig eller om den er en del av en offentlig eid institusjon?

Jeg tror det. Offentlig eid hus gir meg assosiajson til legd, til overstyring til umyndiggjøring. Jeg tar kanskje feil – det er sikkert bra på alle måter i offentlig varetekt, men jeg har nå stått på egne ben hele livet, og skulle jeg bli omsorgstrengende – vil jeg gjerne bevare så mye som mulig av min selvstendighet og integritet.

Men er det ikke min rett å få og samfunnets plikt å stille en egnet omsorgsbolig til disposisjon etter at jeg har jobbet og slitt et langt liv?

Jeg oppsummerte forleden, det kom nærmest som en tilfeldig tanke, at jeg mer eller mindre har vært yrksaktiv i 40 år. Fra jeg fikk min første jobb som 16-åring. via deltidsjobbing og studier til jeg i år altså kunne feire et slags jubileum. Men 30, 40 eller 50 års yrkesaktivitet og innbetalt skatt – er det en kvalifikasjon? I mitt hode ikke. Skal jeg ha bistand, må det være fordi jeg trenger det – ikke fordi jeg har jobbet så eller så lenge.

Vi har omfordelt rikdom lenge, og delvis med stort hell. Det skal vi fortsette med. Derfor er det mange gamle som har stor evne til å kunne leve et selvstendig liv ikke minst økonomisk. Som kan bidra med egen formue til egen bolig også når den skal være tilrettelagt for heldøgns omsorg.

Jeg finner trøst i en slik tanke: At når livet har gitt meg så mye av evner og innhold, og det så finner å ta noe av funksjonaliteten tilbake, da kan jeg ennå bevare min selvrespekt og min selvstendighet ved at jeg ennå kan eie min egen bolig.

Jeg blir ikke institusjonalisert på et kommunalt rom der nøklene til døra ikke tilhører meg. Jeg vet at det skjer noe med oss mennesker når vi skal på besøk. Vi tar av oss i gangen. Vi skrur på antennene og føler oss frem til hvordan man har det her, hvordan man gjør det her, hva husets folk forventer av oss. Vi er opptatt av å vise husets folk nødvendig respekt.

Ikke slik at ansatte på offentlige institusjoner ikke viser respekt. Tvert i mot, de gjør en fantastisk jobb, men de gjør den på sin arbeidsplass. Her går det et usynlig og hårfint skille.

De offentlige skal legge til rette og bygge boligene med den standard som gir meg en god bolig og dem som må inn der og bistå en god arbeidsplass, men ta ikke fra meg retten til å eie også min siste bolig. Gjør meg ikke til legdekall i mine siste år på jorda.

Svenn A. Nielsen, leder av helse- og 0msorgskomiteen i Tromsø og skribent

Har du tenkt på hvordan du vil ha det når du blir gammel? Det har jeg – kanskje helt naturlig når man er over 55, men jeg har altså tenkt mye på det å bli gammel i det siste. Jeg har tenkt på om det er en forskjell mellom det å bo i eget hus og det å være på en institusjon. Når jeg en gang må ha mer eller mindre hjelp – er det da en forskjell på om jeg kan kjøpe meg en omsorgsbolig eller om den er en del av en offentlig eid institusjon?

Jeg tror det. Offentlig eid hus gir meg assosiajson til legd, til overstyring til umyndiggjøring. Jeg tar kanskje feil – det er sikkert bra på alle måter i offentlig varetekt, men jeg har nå stått på egne ben hele livet, og skulle jeg bli omsorgstrengende – vil jeg gjerne bevare så mye som mulig av min selvstendighet og integritet.

Men er det ikke min rett å få og samfunnets plikt å stille en egnet omsorgsbolig til disposisjon etter at jeg har jobbet og slitt et langt liv?

Jeg oppsummerte forleden, det kom nærmest som en tilfeldig tanke, at jeg mer eller mindre har vært yrksaktiv i 40 år. Fra jeg fikk min første jobb som 16-åring. via deltidsjobbing og studier til jeg i år altså kunne feire et slags jubileum. Men 30, 40 eller 50 års yrkesaktivitet og innbetalt skatt – er det en kvalifikasjon? I mitt hode ikke. Skal jeg ha bistand, må det være fordi jeg trenger det – ikke fordi jeg har jobbet så eller så lenge.

Vi har omfordelt rikdom lenge, og delvis med stort hell. Det skal vi fortsette med. Derfor er det mange gamle som har stor evne til å kunne leve et selvstendig liv ikke minst økonomisk. Som kan bidra med egen formue til egen bolig også når den skal være tilrettelagt for heldøgns omsorg.

Jeg finner trøst i en slik tanke: At når livet har gitt meg så mye av evner og innhold, og det så finner å ta noe av funksjonaliteten tilbake, da kan jeg ennå bevare min selvrespekt og min selvstendighet ved at jeg ennå kan eie min egen bolig.

Jeg blir ikke institusjonalisert på et kommunalt rom der nøklene til døra ikke tilhører meg. Jeg vet at det skjer noe med oss mennesker når vi skal på besøk. Vi tar av oss i gangen. Vi skrur på antennene og føler oss frem til hvordan man har det her, hvordan man gjør det her, hva husets folk forventer av oss. Vi er opptatt av å vise husets folk nødvendig respekt.

Ikke slik at ansatte på offentlige institusjoner ikke viser respekt. Tvert i mot, de gjør en fantastisk jobb, men de gjør den på sin arbeidsplass. Her går det et usynlig og hårfint skille.

De offentlige skal legge til rette og bygge boligene med den standard som gir meg en god bolig og dem som må inn der og bistå en god arbeidsplass, men ta ikke fra meg retten til å eie også min siste bolig. Gjør meg ikke til legdekall i mine siste år på jorda.