Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

De siste dagene har det pågått en debatt i mediene om vi utdanner oss for mye. Blir samfunnet rikere og menneskene mer lykkelige hvis vi alle er leger, professorer eller jurister? Klassekampen skriver i dag om Oda (23 år) som har en bachelor i sosialantropologi og politikk, men jobber i en bar i Oslo. Humanistiske fag er ingen stor døråpner inn i arbeidslivet. Nå ser hun for seg nye år ved universitetet.

I Norge er det slik at folk skal få lov til å utdanne seg til det de ønsker. Antallet studieplasser bestemmes til en viss grad politisk; men det er langt fram til en bevisst styring av samfunnets behov for framtidig arbeidskraft. Og når statsrådene prøver på det er resultatet sjelden godt. Bare spør de mange ferske politiutdannede ungdommene som ikke får seg politijobb, tross fagre politiske løfter.

Den svenske arbeidsgiverorganisasjonen mener ifølge Klassekampen, at mange mennesker er overutdannet i Sverige. Det går blant annet ut over arbeidsmoralen. Vi føler oss for gode til jobben vi gjør; og venter bare på noe bedre, mener Svenskt Näringsliv. I fagbevegelsen har utdanning vært svaret på hvordan arbeidsfolk skal komme seg opp og fram i livet. Det var så rotfestet at gamle Kommuneforbundet la forholdene til rette slik at deres ufaglærte medlemmer i helsesektoren kunne utdanne seg ut av forbundet når de ble hjelpepleiere eller sykepleiere. Og som foreldre vil vi alle at barna våre skal få seg en best mulig utdanning.

Til tross for denne langvarige troen på utdanning er Norge på en rekke områder et klassedelt samfunn. Din sosiale bakgrunn avgjør i stor grad om du begynner på høyere skolering. Og utdanningsnivået ditt er med på å bestemme din framtidige livskvalitet, helse og økonomi. Men er det utdanningen som er avgjørende, eller er det lønna og kvaliteten på jobben du utfører? Tjener du 600 000 som renholder, og jobber en normalarbeidsdag med godt tilpasset utstyr, vil trolig livskvaliteten din ikke være så helt forskjellig fra lektoren eller ingeniøren? Kan det være at samfunnets verdsettelse av yrkene er viktigere enn utdanningsnivået?

Alle er enige om at kompetanse er viktig. Enten du er lege eller kokk er din kunnskap avgjørende for meg som pasient eller restuarantgjest. Men ett eller annet sted går det en grense for når denne kompetansen er overflødig eller uinteressant. En prest blir ikke nødvendigvis en bedre yrkesutøver om han snakker latin.

Jeg tror den største utfordringen vi står overfor er kompleksiteten. Vi nedvurderer det enkle. Vi bygger opp komplekse systemer, men makter ikke å styre dem. Det kan være et Nav eller gigantiske sykehus. Vi skal ha verdens mest avanserte jagerfly, selv om oppgavene kunne vært løst med langt enklere og rimeligere versjoner. Vi kjøper den beste mobiltelefonen, men kan knapt bruke noe annet enn de enkleste funksjonene. Noe av den samme mentaliteten preger vårt syn på utdanning. Desto mer, desto bedre.

Kanskje vi skulle stoppe opp og spørre oss om dette er en fornuftig utvikling? Gjør vi en bedre jobb; blir vi lykkeligere? Tjener det samfunnet? Kan det være at litt mindre og litt enklere, er mye bedre?

.

Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

De siste dagene har det pågått en debatt i mediene om vi utdanner oss for mye. Blir samfunnet rikere og menneskene mer lykkelige hvis vi alle er leger, professorer eller jurister? Klassekampen skriver i dag om Oda (23 år) som har en bachelor i sosialantropologi og politikk, men jobber i en bar i Oslo. Humanistiske fag er ingen stor døråpner inn i arbeidslivet. Nå ser hun for seg nye år ved universitetet.

I Norge er det slik at folk skal få lov til å utdanne seg til det de ønsker. Antallet studieplasser bestemmes til en viss grad politisk; men det er langt fram til en bevisst styring av samfunnets behov for framtidig arbeidskraft. Og når statsrådene prøver på det er resultatet sjelden godt. Bare spør de mange ferske politiutdannede ungdommene som ikke får seg politijobb, tross fagre politiske løfter.

Den svenske arbeidsgiverorganisasjonen mener ifølge Klassekampen, at mange mennesker er overutdannet i Sverige. Det går blant annet ut over arbeidsmoralen. Vi føler oss for gode til jobben vi gjør; og venter bare på noe bedre, mener Svenskt Näringsliv. I fagbevegelsen har utdanning vært svaret på hvordan arbeidsfolk skal komme seg opp og fram i livet. Det var så rotfestet at gamle Kommuneforbundet la forholdene til rette slik at deres ufaglærte medlemmer i helsesektoren kunne utdanne seg ut av forbundet når de ble hjelpepleiere eller sykepleiere. Og som foreldre vil vi alle at barna våre skal få seg en best mulig utdanning.

Til tross for denne langvarige troen på utdanning er Norge på en rekke områder et klassedelt samfunn. Din sosiale bakgrunn avgjør i stor grad om du begynner på høyere skolering. Og utdanningsnivået ditt er med på å bestemme din framtidige livskvalitet, helse og økonomi. Men er det utdanningen som er avgjørende, eller er det lønna og kvaliteten på jobben du utfører? Tjener du 600 000 som renholder, og jobber en normalarbeidsdag med godt tilpasset utstyr, vil trolig livskvaliteten din ikke være så helt forskjellig fra lektoren eller ingeniøren? Kan det være at samfunnets verdsettelse av yrkene er viktigere enn utdanningsnivået?

Alle er enige om at kompetanse er viktig. Enten du er lege eller kokk er din kunnskap avgjørende for meg som pasient eller restuarantgjest. Men ett eller annet sted går det en grense for når denne kompetansen er overflødig eller uinteressant. En prest blir ikke nødvendigvis en bedre yrkesutøver om han snakker latin.

Jeg tror den største utfordringen vi står overfor er kompleksiteten. Vi nedvurderer det enkle. Vi bygger opp komplekse systemer, men makter ikke å styre dem. Det kan være et Nav eller gigantiske sykehus. Vi skal ha verdens mest avanserte jagerfly, selv om oppgavene kunne vært løst med langt enklere og rimeligere versjoner. Vi kjøper den beste mobiltelefonen, men kan knapt bruke noe annet enn de enkleste funksjonene. Noe av den samme mentaliteten preger vårt syn på utdanning. Desto mer, desto bedre.

Kanskje vi skulle stoppe opp og spørre oss om dette er en fornuftig utvikling? Gjør vi en bedre jobb; blir vi lykkeligere? Tjener det samfunnet? Kan det være at litt mindre og litt enklere, er mye bedre?

.