Framtida er nå
Krigene i Irak og Afghanistan er en medvirkende faktor til finanskrisen. Natos strategi er en årsak til krigene. Den ble pusset på i Lisboa 19. og 20. november. Skal arbeiderbevegelsen mene noe om det?
I den nyoppussede strategien heter det at Nato vil engasjere seg der det er nødvendig og hindre («prevent») konflikter i å inntreffe. den tar opp i seg kampen mot terrorisme og for sikring av energiforsyning – og er altså ikke et brudd med den tidligere strategien som ble utviklet i 1999, «Out of Area». I korthet går «Out of Area» ut på at Nato ikke bare skulle forsvare eget territorium som tidligere, men også engasjere seg i konflikter utenfor dette. tilhengerne har kalt praktiseringen av denne strategien for fredsbevarende operasjoner, andre som internasjonale sosialister mener at Nato med dette kriger for USA økonomiske interesser.
Forrige gang Nato-strategien ble utformet, var det lite debatt om noe som skulle vise seg å få store følger. Kanskje det er på tide med en diskusjon og en gjennomgang?
Det er nemlig ingen tvil om Nato-strategien fra 1999 har hatt konsekvenser, først bombingen av tidligere Jugoslavia, så invasjonen av Afghanistan i 2001 og deretter av Irak 2003. Norge var med i alle tre tilfeller, selv om vi ikke sendte militære mannskaper til Irak før noen måneder etter angrepet.
Krigene i Irak og Afghanistan kostet enorme summer penger og skapte et underskudd på de amerikanske statsfinansene. Underskuddet måtte dekkes opp med lån, påfølgende renteøkning gjorde stor skade for boligeierne, og krisa spredte seg til Europa og resten av verden. det er nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, som påpeker dette.
LO og partier med sosialdemokratisk tankegang er opptatt av arbeidstakernes vilkår, for eksempel innholdet i en tariffavtale og lønnsoppgjøret. det er naturligvis viktig, men de største tingene, de som legger den tyngste bør på samfunnsutviklingen, bør ikke glemmes av den grunn. Hvis det er slik at Nato fortsatt har en strategi som fører til flere invasjoner og dyre kriger langt borte, så bør fagbevegelsen og bevisste politikere si i fra. For erfaringen er at gode hensikter ikke er nok. Krig fører i liten grad til stabilitet, det fører til uro og kriser som rammer vanlige arbeidsfolk. det er med andre ord ingen grunn for medlemmene av arbeiderbevegelsen å sitte med munnen lukket. rop opp. Framtida utmeisles nå.
(Innlegget sto på trykk i LO-Aktuelt nr 20/2010)
