Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Ved utgangen av året viser meningsmålinger at de rødgrønne partiene på Stortinget har en oppslutning som ligger under Thorbjørn Jaglands berømte 36,9 prosent. Det er med andre ord et solid og stabilt mørkeblått flertall i befolkningen. Det ingen vet er om folks grunnleggende holdninger har gått til høyre, eller om det bare er at de har lyst til å bytte ut regjeringen slik vi jevnlig skifter bil og fjernsyn.

På sin siste pressekonferanse i 2010, tegnet statsminister Jens Stoltenberg et nærmest skyfritt bilde av Norge. For når han peker og forklarer går det meste i riktig retning. Selv de utskjelte sykehusene er på rett spor. Og det er liten tvil om at for de fleste av oss så har dette året vært ganske så flott. Renten er lav; det store flertallet har arbeid; kjøpekraften øker og ungene har det bra i barnehagen. Og selv der hvor misnøyen renner over i avisspaltene dreier det seg ikke om noe annet enn uro for noe som kanskje kan skje. Folk er bekymret for at lokalsykehuset skal svekkes eller at mastene i Hardanger skal bli til monstre en gang i framtida. Vi kan naturligvis ergre oss over at Senterpartifolk har fått gaver og penger de ikke skulle hatt; men det gjør ikke hverdagen vår noe dårligere.

For mange europeere og amerikanere er virkeligheten langt mer brutal og langt mer reell enn teoretisk uro for framtida. Ikke bare forsvinner jobbene, men også det sosial sikkerhetsnettet som skal berge dem gjennom tøffe tider forvitrer. Monstermaster blir små sammenlignet med de enorme problemene man står overfor i land som Spania, Portugal, Hellas, Irland, Storbritannia, Belgia og Italia. For ikke å snakke om de østeuropeiske landene. Når lønn og pensjon kuttes så du ikke har råd til husleie, mat og strøm er det snakk om en iskald hverdag vi nordmenn ikke evner å sette oss inn i. I et slikt perspektiv er det heller ikke så viktig om flyplasser og veger bryter sammen på grunn av litt vinter.

Nå skal naturligvis ikke den rødgrønne regjeringen vurderes ut fra hva som skjer i andre deler av Europa. Men i et svakt øyeblikk kan man naturligvis gi statsministeren honnør for hvordan han og regjeringen styrer skuta. Selv vårt sjødyktige cruisskip kan grunnstøte. Det er naivt å tro at vi er blitt immune mot hva som rammer alle andre.

Og det er også all grunn til å være kritisk mot deler av regjeringens politikk. Ikke minst er det trist at vi fremdeles har fattige og mange som ikke blir inkludert i arbeidslivet. Noen rammes også hardt av at Nav fungerer så dårlig. Frafallet i videregående skole er urovekkende. Og det er en skam at vi ikke tar bedre vare på utsatte barn og mennesker som sliter med psykiske problemer.

Men det er liten grunn til å tro at de mørkeblå partiene ville gjort en bedre jobb på disse områdene. Tvert i mot forteller historien det motsatte. Og det er det som virkelig er bekymringsfullt. For er det slik at de rødgrønne ikke evner eller prioriterer, å gjøre noe med dyptgripende sosiale forskjeller i samfunnet – så er det neppe noen andre som vil eller kan. Da er det dårlig trøst at mørkeblå politikk skaper økte klasseskiller.

Statsminister Jens Stoltenberg mener at han og regjeringen gjør en god jobb for landet. At han i all hovedsak har rett, hjelper lite hvis folk flest ikke deler den oppfatningen. At folk vil forstå noe mer i 2011, er vel å håpe på julenissen?