Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Det er tragisk hvis det er riktig at palestinske forhandlere i 2008 tilbød Israel å beholde alle bosettinger i Øst-Jerusalem, bortsett fra en, slik NRK melder i dag. Blant de områder Israel skulle få beholde var Sheikh Jarrah, der palestinere har blitt kastet ut av egne hus på den mest brutale måte.

Støttekomiteer og solidaritetsaksjoner har vært i sving i området, og palestinerne i Sheikh Jarrah har kjempet i flere år for å få tilbake hjemmene sine. Den offisielle palestinske politikken har vært at Øst-Jerusalem er og blir palestinsk. Så kommer meldingen om at palestinske ledere har tilbudt Israel å ta over. Klart det oppfattes som et svik.

Om uttrykket «Rått parti» noe sted er dekkende, er det i forholdet mellom Israel og palestinerne. Bare det at palestinerne ennå ikke har fått godkjent en egen stat, viser dette. Den israelske krigsmaskinen er rustet til tennene med sterk støtte fra USA. Palestinerne kaster stein og fra Gaza skytes det en og annen rakett som stort sett bommer på målet. Israel bruker styrken sin og det internasjonale samfunns totale handlingslammelse til bokstavelig talt å kjøre over fienden.

Nå ser verden klarere enn noen gang at de såkalte fredsforhandlingene har vært et spill for galleriet. Når palestinske ledere nærmest tilbyr Israel alt i det viktige spørsmålet om Øst-Jerusalem og det israelske lederskapet avviser tilbudet, forteller det at israelerne ikke vil forhandle, men knuse motstanderen, det palestinske folket.

Sakte begynner den klippefaste troen på at byggingen av den palestinske staten må gå parallelt med fredsforhandlinger å svekkes. Thorvald Stoltenberg ga for ikke lenge siden uttrykk for at det er nødvendig med sanksjoner mot Israel. Politikere i posisjon, statsminister Jens Stoltenberg og partisekretær Raymond Johansen, har stått på at forhandlinger og bygging av palestinsk stat må gå parallelt, samt vært mot sanksjoner.

De siste avsløringene viser at Israel ikke mener noen ting med forhandlinger. I tillegg har de store planer om å bygge ut nye bosettinger i arabiske områder. Da må det internasjonale samfunn innse at såkalte forhandlinger med Israel ikke har ført en millimeter nærmere en løsning, bare kastet blår i øynene på folk.

Nylig åpnet utenriksminister Jonas Gahr Støre for å anerkjenne den palestinske staten, slik som Brasil, Argentina, Bolivia, Uruguay og Ecuador nylig har gjort og en rekke land har gjort tidligere. Den franske utenriksministeren sa i oktober at han håpet snart å kunne ønske en palestinsk stat velkommen i FN. Han mente FN måtte ta saken i egne hender hvis det ikke kom noe ut av forhandlingene.

Avsløringene om Israels totalt manglende fredsvilje viser nettopp at de må presses av det internasjonale samfunn. Altså må linja med å anerkjenne den palestinske staten støttes med alle midler, slik at det blir politisk umulig å nekte dem denne retten. Den palestinske staten må presses igjennom, med eller mot Israels vilje. Dette er eneste veien å gå for å gi palestinerne et minimum av rettigheter som de har slåss for i over 60 år.

Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Det er tragisk hvis det er riktig at palestinske forhandlere i 2008 tilbød Israel å beholde alle bosettinger i Øst-Jerusalem, bortsett fra en, slik NRK melder i dag. Blant de områder Israel skulle få beholde var Sheikh Jarrah, der palestinere har blitt kastet ut av egne hus på den mest brutale måte.

Støttekomiteer og solidaritetsaksjoner har vært i sving i området, og palestinerne i Sheikh Jarrah har kjempet i flere år for å få tilbake hjemmene sine. Den offisielle palestinske politikken har vært at Øst-Jerusalem er og blir palestinsk. Så kommer meldingen om at palestinske ledere har tilbudt Israel å ta over. Klart det oppfattes som et svik.

Om uttrykket «Rått parti» noe sted er dekkende, er det i forholdet mellom Israel og palestinerne. Bare det at palestinerne ennå ikke har fått godkjent en egen stat, viser dette. Den israelske krigsmaskinen er rustet til tennene med sterk støtte fra USA. Palestinerne kaster stein og fra Gaza skytes det en og annen rakett som stort sett bommer på målet. Israel bruker styrken sin og det internasjonale samfunns totale handlingslammelse til bokstavelig talt å kjøre over fienden.

Nå ser verden klarere enn noen gang at de såkalte fredsforhandlingene har vært et spill for galleriet. Når palestinske ledere nærmest tilbyr Israel alt i det viktige spørsmålet om Øst-Jerusalem og det israelske lederskapet avviser tilbudet, forteller det at israelerne ikke vil forhandle, men knuse motstanderen, det palestinske folket.

Sakte begynner den klippefaste troen på at byggingen av den palestinske staten må gå parallelt med fredsforhandlinger å svekkes. Thorvald Stoltenberg ga for ikke lenge siden uttrykk for at det er nødvendig med sanksjoner mot Israel. Politikere i posisjon, statsminister Jens Stoltenberg og partisekretær Raymond Johansen, har stått på at forhandlinger og bygging av palestinsk stat må gå parallelt, samt vært mot sanksjoner.

De siste avsløringene viser at Israel ikke mener noen ting med forhandlinger. I tillegg har de store planer om å bygge ut nye bosettinger i arabiske områder. Da må det internasjonale samfunn innse at såkalte forhandlinger med Israel ikke har ført en millimeter nærmere en løsning, bare kastet blår i øynene på folk.

Nylig åpnet utenriksminister Jonas Gahr Støre for å anerkjenne den palestinske staten, slik som Brasil, Argentina, Bolivia, Uruguay og Ecuador nylig har gjort og en rekke land har gjort tidligere. Den franske utenriksministeren sa i oktober at han håpet snart å kunne ønske en palestinsk stat velkommen i FN. Han mente FN måtte ta saken i egne hender hvis det ikke kom noe ut av forhandlingene.

Avsløringene om Israels totalt manglende fredsvilje viser nettopp at de må presses av det internasjonale samfunn. Altså må linja med å anerkjenne den palestinske staten støttes med alle midler, slik at det blir politisk umulig å nekte dem denne retten. Den palestinske staten må presses igjennom, med eller mot Israels vilje. Dette er eneste veien å gå for å gi palestinerne et minimum av rettigheter som de har slåss for i over 60 år.