Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

Og Mee-zee-see-bee har jeg seilt opp og ned noen ganger, 34 om jeg husker rett. Men da var indianernes navn ute av bildet, og elva het Mississippi. Baton Rouge og New Orléans var gjengangere som ankringsplass og lasta var korn i bulk.

Bildet jeg har av Mississippi er ikke hjulbåten Nachez og sumpene, men et nattbilde. Mørket over den strie elva avbrytes bare av lanternerekker og møtende skip med sidelanternene synlig. Stillheten i natta blir bare brutt av loskommandoer: «Port ten … steady as she goes» og spraking fra meldinger på vhfen, alltid med «Roger» som avslutning. Ikke engang lyden fra skutas egen motor overdøver stillheten. Time etter time, natta gjennom, alltid natta, alltid rortørn og utkikk, annenhver time.

Lyden av snø som faller blir larm sammenlignet med stillheten over Mississippi.

Men stillheten gir en falsk ro, under overflaten herjer enorme krefter. Det sies at en sjømann som falt over bord ved New Orléans ikke kom til syne før ved utløpet i Mexicogulfen. Sant eller ikke sant, vitenskapen har aldri klart å temme kreftene i Mississippi. Den kan spå flomkatastrofer i elver og tsunamier i hav og forberede flukt, men det er alt. Det vil også være mulig å redusere trykket i Mississippis slynger ved å bruke enorme pengesummer på å splitte elva i flere mindre løp.

På samme måte som ingen klarer å temme et enig folkeferd, en samla fagbevegelse, en sammensveisa klubb, en arbeiderklasse med visjoner.

Det er kommet på moten i konserner, men også i mindre firmaer å splitte opp i mindre selskap. Ikke sjelden fører det til krangel mellom forbund om organisasjonsretten.

Siv Jensen forbereder seg på å bli møtt med streik etter streik, men har tenkt å vinne til slutt. Som en annen Thatcher.

Utenlandske storkonserner kjøper selskaper som skulle vært nasjonalisert i naturressursenes navn. De har solid erfaring med brutalitet mot ansatte som bygningsarbeidere, restaurantarbeidere, hushjelper og landarbeidere kjenner godt til. Som vet at hvis du overser fagforeningene, hovedavtalen og inngåtte avtaler, så er konsernet ute av landet og selskapet nedlagt før rettssamfunnet har reagert.

Men, samme hvor mye du svekker Mee-zee-see-bee ved å splitte den i små utløp, så vil alle renne ut i den samme Mexicogulfen. Den samla krafta til Vannenes Far er ikke blitt mindre, de slår seg likefullt sammen med havets krefter.

Like lite hjelper det å splitte arbeiderklassen, så lenge den samles i felles visjoner og felles organisasjoner. Et forbundsløst LO kan bli arbeiderklassens Mexicogulf. Og Siv Jensen har ingen annen mulighet mot en tsunami enn å flykte opp i fjellene.

Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

Og Mee-zee-see-bee har jeg seilt opp og ned noen ganger, 34 om jeg husker rett. Men da var indianernes navn ute av bildet, og elva het Mississippi. Baton Rouge og New Orléans var gjengangere som ankringsplass og lasta var korn i bulk.

Bildet jeg har av Mississippi er ikke hjulbåten Nachez og sumpene, men et nattbilde. Mørket over den strie elva avbrytes bare av lanternerekker og møtende skip med sidelanternene synlig. Stillheten i natta blir bare brutt av loskommandoer: «Port ten … steady as she goes» og spraking fra meldinger på vhfen, alltid med «Roger» som avslutning. Ikke engang lyden fra skutas egen motor overdøver stillheten. Time etter time, natta gjennom, alltid natta, alltid rortørn og utkikk, annenhver time.

Lyden av snø som faller blir larm sammenlignet med stillheten over Mississippi.

Men stillheten gir en falsk ro, under overflaten herjer enorme krefter. Det sies at en sjømann som falt over bord ved New Orléans ikke kom til syne før ved utløpet i Mexicogulfen. Sant eller ikke sant, vitenskapen har aldri klart å temme kreftene i Mississippi. Den kan spå flomkatastrofer i elver og tsunamier i hav og forberede flukt, men det er alt. Det vil også være mulig å redusere trykket i Mississippis slynger ved å bruke enorme pengesummer på å splitte elva i flere mindre løp.

På samme måte som ingen klarer å temme et enig folkeferd, en samla fagbevegelse, en sammensveisa klubb, en arbeiderklasse med visjoner.

Det er kommet på moten i konserner, men også i mindre firmaer å splitte opp i mindre selskap. Ikke sjelden fører det til krangel mellom forbund om organisasjonsretten.

Siv Jensen forbereder seg på å bli møtt med streik etter streik, men har tenkt å vinne til slutt. Som en annen Thatcher.

Utenlandske storkonserner kjøper selskaper som skulle vært nasjonalisert i naturressursenes navn. De har solid erfaring med brutalitet mot ansatte som bygningsarbeidere, restaurantarbeidere, hushjelper og landarbeidere kjenner godt til. Som vet at hvis du overser fagforeningene, hovedavtalen og inngåtte avtaler, så er konsernet ute av landet og selskapet nedlagt før rettssamfunnet har reagert.

Men, samme hvor mye du svekker Mee-zee-see-bee ved å splitte den i små utløp, så vil alle renne ut i den samme Mexicogulfen. Den samla krafta til Vannenes Far er ikke blitt mindre, de slår seg likefullt sammen med havets krefter.

Like lite hjelper det å splitte arbeiderklassen, så lenge den samles i felles visjoner og felles organisasjoner. Et forbundsløst LO kan bli arbeiderklassens Mexicogulf. Og Siv Jensen har ingen annen mulighet mot en tsunami enn å flykte opp i fjellene.