150 år, men ikke som folkebevegelse
I 1861 ble Centralforeningen for Udbredelse af Legemøvelser og Vaapenbrug stiftet. Først i 1940 ble idretten i Norge samlet. Men krigen er ikke over.
Det er all grunn til å gratulere Norges Idrettsforbund som i dag markerer sitt 150-årsjubileum. Med over to millioner mennesker tilknyttet nesten 1200 idrettslag over hele landet, er NIF som de selv understreker, Norges største folkebevegelse. Men det er en organisasjon hvor medlemmene har sitt hjerte og engasjement hos det lokale idrettslaget som igjen forholder seg til krets og særforbund. NIF fortoner seg ganske fjernt for de aller fleste.
Det er ingen grunn til å lengte tilbake til gamle konfliktlinjer i samfunn og idrett. Den gangen da idrettslag stilte som streikebrytere og mange av idrettens ledere var offiserer og glødende antisosialister. I 1924 ble Arbeiderbevegelsens Idrettsforbund stiftet som en motmakt mot den arbeiderfiendtlige ledelsen av det som da het Norges landsforbund for Idrett. Den kjente idrettslederen og Arbeiderparti-mannen Rolf Hofmo, sa at ”Arbeideridrettsmennene er arbeiderklassens armé – den røde armé – som skal vite å ta kampen opp mot borgerskapets armé”.
På slutten av trettitallet ble frontene svekket og idretten forent. Og under krigen kjempet man sammen mot de tyske okkupantene. I 1946 ble Landsforbundet og AIF slått sammen og fikk navnet Norges Idrettsforbund. Nå var det for alvor kvinnenes tur til å slåss for sin rett til å drive idrett på lik linje med gutta. Det er en kamp som har holdt på helt fram til i dag i hoppbakken. En strid som godt illustrerer at eldre menn med borgerlig bakgrunn fremdeles styrer deler av idretten både nasjonalt og internasjonalt.
En annen velkjent motstander er kapitalmakten. Pengene styrer toppidretten, og mangelen på penger preger breddeidretten. Penger er også den største utfordreren for Idrettsforbundets framtid som folkebevegelse. Stadig flere velger å bruke treningsstudio framfor sitt lokale idrettslag når de skal være fysisk aktive. Det kan koste fra 3-4000 kroner i året til det tidoblete, alt etter ambisjonsnivå. Den kostnaden er ikke veldig mye større enn det du må betale for å la sønnen eller datteren din spille håndball, løpe orientering eller svømme. Og da må du i tillegg regne med å bruke kvelder og helger på dugnader og som sjåfør og publikum. Det har i seg selv en stor egenverdi, men du oppdager den først når du lar deg engasjere.
Hvis det da finnes idrettsanlegg der du bor. Av en eller annen grunn er det aldri problematisk å finne brukbare lokaler til et privat treningsstudio. Men å få anlagt, drevet og vedlikeholdt en fotballbane, et svømmebasseng eller en håndballhall er et nesten umulig prosjekt.
Norge trenger idretten drevet på dugnad. Det finnes neppe en bedre måte å integrere barn og ungdom på enn gjennom sport. Du lærer at innsats nytter og gir resultater. Det involverer også foreldre fra forskjellig miljø og kulturell bakgrunn. Det skaper respekt for lover, regler og betydningen av likeverd. Og det gir mange den første aktive erfaringen med demokrati og organisering. Helseaspektet er også stadig viktigere.
Idretten kan leve med at pengene styrer toppen. Men ingenting er så demotiverende som å oppleve at den tiden du bruker på idrettslaget i all hovedsak dreier seg om å skaffe penger til drift for å overleve. Det er en utfordring som også fagbevegelsen må ta, både sentralt og lokalt. Fagbevegelsen og idrettsbevegelsen har ikke bare store deler av verdigrunnlaget felles. De er også like avhengige av at dugnadskulturen overlever. Mister idretten det brede frivillige engasjementet vil NIF ikke kunne feire 100 år som en folkebevegelse.