Av Dan Hagen, LO-medlem og representant i landsstyret i Arbeiderbevegelsens presseforbund

For å ta Libya først. Denne konflikten er helt fersk, og FNs sikkerhetsråd har gjort et vedtak som åpner for å «ta i bruk alle nødvendige tiltak… for å beskytte sivile områder som trues med angrep i Libya». Vedtaket gir ikke tillatelse til okkupasjonsstyrker. Det er slående at dette vedtaket knyttet til Libya kommer så hurtig, mens sivile i andre afrikanske land, som Kongo, ikke har fått en slik beskyttelse selv etter mange år med blodige konflikter. Med andre ord er det all grunn til å være skeptisk.

Når det gjelder Afghanistan, er minst 80 sivile drept i landet de siste ukene som følge av Nato-angrep. 2010 blir regnet som det blodigste året siden krigen startet med registrerte 711 drepte allierte soldater og 2421 drepte sivile.

Det er over ni år siden USA og Storbritannia invaderte Afghanistan, nærmere bestemt 7. oktober 2001. Norge støttet invasjonen og sendte styrker i desember samme år. Grunnen til angrepet var terroraksjonene i New York 11. september. Tankegangen var denne: Siden al-Qaida og leder Osama bin Laden stod bak terroren og trente i Afghanistan, så måtte USA med flere invadere for å hindre nye angrep. Det er sikkert mye en kan si om denne logikken, blant annet at siden terrorangrepet var avsluttet var invasjonen i praksis en aggresjonskrig som bryter med folkeretten. Det er heller ikke bevist at bin Laden stod bak, flere forfattere hevder faktisk at vestlig etterretning var involvert. En rettssak ville ha belyst dette.

Ni norske soldater har blitt drept i Afghanistan siden invasjonen. Antall sivile som har dødd der som følge av krigen er beregnet til minst 30 000. Taliban har vokst seg sterkere, uten at vi vet hvordan bevegelsen kan klare seg mot verdens eneste supermakt og en rekke andre vestlige land. Afghanistan er ustabilt selv om norske politikere sier vi kriger for stabilitet. Det ser ut til at vi kriger til ingen nytte.

Hva bør vi som er knyttet til fag- og arbeiderbevegelsen gjøre med det? Svaret er enkelt og greit: arbeide aktivt for fred.

Både Arbeiderpartiet og LO har dette klart definert. I programmet til Arbeiderpartiet heter det: «Norge skal ha en aktiv freds- og forsoningspolitikk.» I LOs vedtekter står det at organisasjonen skal: «Å arbeide for avspenning, nedrustning og fred.»

Hvordan gjør vi dette når det gjelder Afghanistan? At ambisiøst spørsmål, men punkter som det er naturlig å se på er blant andre:

Og for oss som skal gå i 1. mai-tog, kan parolene være:

Hent soldatene hjem. Soldater ut av Afghanistan nå. Diplomati – ikke krig.

Som Mahatma Gandhi sa det: «Det er mange formål jeg ville ha dødd for. Det er ingen formål jeg ville ha drept for.»