Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Jeg lever i troen på at det alltid er noen andre som mestrer det jeg ikke får til. Bryter datamaskinen sammen roper jeg på Nora som med noen enkle tastetrykk igjen får monsteret til å oppføre seg som det skal. Ryker et rør ringer jeg rørleggeren. Stopper bilen kommer en trivelig kar fra NAF. Og blir jeg syk er det hjelp å få hos fastlegen. Det er alltid noen rundt meg som har den kunnskapen jeg mangler. Og de hjelper, enten av godvilje eller fordi de får betalt for det.

Det er lenge siden jeg har gitt opp å bruke alle de mulighetene som ligger i datamaskinen og mobiltelefonen. På område etter område utvikles produkter med så mye avansert teknologi og mengder av bruksmuligheter som en vanlig forbruker aldri vil beherske fullt ut. Det er greit så lenge de primære funksjonene fungerer. Mer problematisk er det naturligvis at noe så grunnleggende enkelt som en telefon både blir langt mer kostbar og sårbar enn den hadde vært hvis telefonen bare skulle vært noe vi brukte til samtaler. Men også det er til å leve med.

Langt verre er det at hele samfunnet er i ferd med å bli så komplisert at de som skal mestre det, må melde pass. Og det er all grunn til å spørre seg om de nye gigantsykehusene er i ferd med å bli uhåndterbare monsteret som lever sine egne liv før de bryter sammen? Er de rett og slett for stor store, for mangfoldige, for ustrukturerte, for konfliktfylte og for kompliserte til å la seg styre? Og langt mindre styres slik at de innfrir den relativt enkle målsettingen å hjelpe syke mennesker best mulig? Er det blitt slik at verken enkeltmennesker eller samfunnet har den kompetansen som kreves for å lede et stort sykehus?

Og hva med pensjonssystemene våre?

En annen problemstilling som uroer meg er at vi er i ferd med å miste evnen til å finne de enkle løsningene som helt åpenbart fungerer. NRKs innslag i går om midtdelere i Hell-tunellen illustrerer dette godt. Enkle reflekspinner som ikke krever plass og som er rimelige å bruke hindrer ulykker og redder liv. Dette burde vært innført for femti, seksti år siden. Men i stede for å lete etter de kloke, enkle løsningene skal vi tenke avansert på jakt etter det optimale.

Sannheten er naturligvis at vi er i ferd med å miste grepet. Det gjelder meg og det gjelder mengden av mennesker som jeg setter min lit til. Og hvis du ikke tror meg er det bare å tenke på renta som alle i dag mener kommer til å bli lav i lang tid framover. Den skal faktisk ned, sier de som har greie på det. Det er ikke veldig mange månedene siden de samme menneskene var helt tydelige på at renta nå kom til å stige jevnt og trutt. Er de i utgangspunktet bare dumme eller har de ikke kunnskap nok til å forstå et komplisert økonomisk system?