Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Det går framover for cubanerne, mot det som sikkert etter hvert vil likne på den “demokratiske” hverdagen vi kjenner til. Mange cubanere har helt sikkert drømt om en annen og friere tilværelse enn det Fidel Castro bygde opp etter sitt maktkupp i 1959. Gjennom kløkt og jernhånd beholdt han grepet først som statsminister til 1976, og deretter som president fram til sommeren 2006. Da måtte han «midlertidig» overlate styringa til sin fem år yngre bror Raul. På nyåret i 2008 måtte han kaste inn hele håndkleet på grunn av skrantende helse i en 81 år gammel kropp. Men førstesekretærvervet i det sovjetiskinspirerte kommunistpartiet ga han fra seg først i april i år.

Bror Raul viste tidlig at han bar på reformer og setter sakte, men sikkert ut i livet ting som vi tar som en selvfølge, men som samtidig også bekrefter et voldsomt oppdemmet behov for å gjøre noe med den kubanske hverdagen. Etter Sovjets fall ramlet mye av bunnen vekk fra eksistensgrunnlaget for dette karibiske folket. Derfor har Cuba i snart 20 år satset bevisst på å trekke til seg turister. Blant annet en god del norske reisende. Mange har tatt flere turer dit og ved selvsyn konstatert hverdagsmanglene. Veien framover er lang og full av hindringer vi kanskje ikke helt tar inn over oss.

Tallet på politiske fanger er på vei nedover, og senest i fjor kunne opposisjonsgruppa Kvinner i hvitt for første gang siden starten i 2003 gjennomføre sin årlige protestmarsj uten å bli forstyrret av motdemonstranter. Cuba har på få år også vedtatt økonomiske og andre reformer. På mange av oss nordmenn med bortskjemte vaner virker det sikkert komisk at cubanerne endelig fikk lov til å eie både mikrobølgeovn og mobiltelefon allerede fra 2008. Samme år ble likelønnsprinsippet forlatt, slik at kirurgen og renovasjonsarbeideren ikke lenger skulle lønnes likt. I mange år var det viden kjent at cubanerne kunne nyte gratis godt av et av verdens beste helsevesener og utdanningssystemer. Det å bo, har vært gratis i årevis.

Denne høsten har det kommet enda flere cubanske reformer. Nå blir det, i alle fall for mange cubanere, mulig endelig å få bytte ut sine “sjarmerende” rustholker av amerikanske biler fra 1950- og -60-tallet. I tillegg åpnes det nå for både salg og kjøp av boliger på privat hånd.

Det er kanskje her og nå vi bør ile til og advare cubanerne om ikke å bli altfor reformsugne. Vi kan lære dem mye om hvordan de private markedskreftene fungerer i hverdagen, på godt og vondt. Om de vil høre på oss, er en helt annen sak, men neste gang du og dine tar den årlige Cuba-turen – ta dere tid til å prate med den menige cubaner og fortelle litt om livet og utfordringene under de “frie” markedskreftene. Så kanskje de lærer å unngå de samme feilene vi gjør til stadighet.