Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ingen unntatt Oscar Chr. Gundersen (Ap) har sittet lenger som justisminister enn Knut Storberget som ble i jobben i over seks år. Gundersen er imidlertid kongen på haugen da han var justisminister i både Gerhardsens andre regjering og Oscar Torps eneste fra 1945-52, og Gerhardsens fjerde regjering fra 1963-65.

Fredag gikk Storberget av. Han ønsker å tilbringe mer tid med kona og de tre døtrene sine. Uansett om dette er den hele og fulle sannhet, er det bare store mennesker som begrunner sin avgang på denne måten. Her er det mange karrieremennesker, fortrinnsvis menn, som har mye å lære. Han gikk på justisministerjobben i 2005 som en gutt, og gikk av i 2011 som en voksen mann. Denne jobben forlater du ikke før du har fått merker av den.

En justisminister som i moderne tid med pågående medier og en opposisjon på kontinuerlig statsrådsjakt blir sittende i seks år, kan ikke være noen dårlig politiker.

Likevel vedder jeg ei ukelønn på at Politiforbundets Arne Johannessen er mer fornøyd med Storbergets innsats enn Fengselsforbundets Geir Bjørkli. Det følger logisk av at Storberget bevilget mer til politiet enn til kriminalomsorgen i sin tid som statsråd. Særlig gjaldt dette driftsmidler.

Politiet har fått en sterk bemanningsøkning under Storbergets tid, kriminalomsorgen har stort sett bare fått flere og vanskeligere oppgaver. Med nesten samme bemanning. Så ille er det gått at 6. desember i år går fengselsbetjentene i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) til streik mot Storbergets siste statsbudsjett. Men da er altså hovedpersonen sjøl hjemme og koser seg med familien.

Det er all grunn til å tro at Storberget var – og er – en venn av kriminalomsorgen. Det er bare så mye lettere for en politiker som er avhengig av folkets tillit å gi mer til politiet enn til fengslene. Politietaten er rett og slett mer populær enn kriminalomsorgen. I kampen om omsorgsmidler taper ofte kriminalomsorgen, den mister de to bokstavene “om” og blir til kriminalsorgen.

Jeg tror Storberget i seks år har prøvd å øke bemanningen i fengslene, men møtt motstand av statsminister Stoltenberg og de to finansministrene Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen. Jeg veit av egen erfaring, som byråkrat i Kulturdepartementet for over 20 år siden, at kampen om statsbudsjettmidlene ikke er en dans på roser. Det er mange gode formål som skal tilgodeses, statsrådene blir som måker, de skal ha, skal ha, skal ha. Fengslene står langt bak i denne skal-ha- køen.

Norsk politikk er heldigvis mer enn justisdepartementet, mer enn kriminalomsorgen og mer enn NFF og fagbevegelsen. Det er ikke sikkert Storberget alltid ønsket at det er sånn, men han var hele tida nødt til å ta hensyn til det.

Hva skal vi si til dem, inkludert Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG og Viggo på lørdag, som mer enn antyder at Storberget overfor de pårørende etter 22. juli-tragedien burde ha innrømmet at beredskapen ikke var god nok? Til dem skal vi si at om beredskapen ikke er eller var god nok, så er pinadø ikke dette Storbergets skyld og ansvar alene. Den må han i så fall dele med en mengde andre politikere fra ulike politiske partier. Det får være måte på frekkhet fra nåværende opposisjonspolitikere som for ikke så altfor lenge siden sjøl satt i regjering. Unnskyldningen til de pårørende kommer nok, og den kommer fra statsminister Jens Stoltenberg.

Mennesket Storberget er en annen skål. Oslo Pressefotografers klubb har hvert år siden 1959 delt ut prisen «Snill gutt», en statuett laget av billedhuggeren Fritz Røed, som en honnør til en person det er lett å samarbeide med. Hvor blir det av prisen for 2010? Hvorfor i all verden har ikke Storberget fått denne?

I min jobb som journalist har jeg møtt en del statsråder og annen øvrighet. En del av dem har jeg lagt meg ut med også, i hvert fall verbalt. Storberget er intet unntak. Jeg har gitt ham så hatten passer, også i denne spalten, når jeg har ment det var behov for det. Og fått bekreftet av hans rådgivere og av ham sjøl at kritikken var registrert og lest. Vi var ofte saklig uenig. Og glad i kritikk tror jeg aldri han var.

Men hva er det Storberget sier neste gang vi møtes? Jo – Går det bra? spør han og legger en arm rundt skuldra mi. Og er alltid villig til å diskutere både det ene og det andre. Bad feelings? Never.

Jeg er klar over at jeg ikke er den eneste han spurte om det gikk bra, men det lå en slags fortrolighet i dette likevel som var god å ha med seg hjem til kontoret når saken skulle skrives ut. Storberget solgte aldri sjela si til pressen. Eller vice versa.

Nå går Storberget tilbake til Stortinget. På to felt brenner han mer enn de fleste. Det ene er å forebygge vold mot barn og kvinner; det andre er kampen mot en alkohol- og ruskultur (og politikk) som er på ville veier. Storberget er en av få politikere på venstresiden som forstår det forskerne ser: At den beste måte å forebygge en uønsket bruk av for eksempel alkohol på er å gjøre noe med tilgjengeligheten og prisen. Det vil si å begrense skjenkerettigheter, stenge skjenkestedene tidligere på kvelden og øke prisene på øl, vin og sprit. Gjør vi det, går bruken av alkohol ned.

På dette feltet håper jeg Storberget bruker engasjementet og kunnskapen sin. Jeg ønsker ham lykke til, og vil bli glad om han lykkes!