Jo Røed Skårderud, medlem i LOs Ungdomsutvalg i Trondheim og Skolenes Landsforbund

Vikarbyrådirektivet undergraver kort og godt retten til faste ansettelser (les: Audun Lysbakken: Tar vi sjansen?) og er et skritt tilbake til hine hårde dager og løsarbeidersamfunnet. Undergraver alt vi har jobba for og betyr mer frihet til sjefen og mindre rettigheter til arbeideren. AP vet dette inderlig godt.

Man skulle tro at EU, med en arbeidsledighet galopperende som en dopa veddeløpshest, med en økonomisk krisa som gir oss raddiser et medfølende, men noe skadefro «hva var det vi sa»-smil, skulle ha bedre ting å ta seg til enn å sende oss masse søplete direktiver, men dengang ei. Å pumpe ut direktiver som undergraver arbeidsfolks rettigheter er åpenbart noe EU gjør på autopilot. Hjelper vel å ha god trening.

EU er en ting, men hva i all verden har Ap å vinne på å tvinge gjennom direktivene? Nå er det bare noe sånt som 10% igjen av Norges befolkning som er dumme nok til å fortsatt støtte EU-medlemskap. Praktisk talt ingen, bortsett fra noen gjøker i NHO og en gjeng virkelighetsfjerne broilere i høyresidepartiene ser noe poeng i at Norge skal være en apatisk lydstat som står med lua i handa og tar imot direktiver som en hjerneskadd versjon av Oliver Twist. Ironisk nok er det få dager siden Helga Pedersen i AP varslet at Stortingsvalgkampen 2013 kom til å handle om arbeidsrettigheter. Det kan nok stemme, men Ap har klart å plassere seg på feil side i konflikten.

Aps hastevedtak rundt vikarbyrådirektivet like sjarmerende som å putte rohypnol i drinken til damer og «sjekke» dem opp. De kunne ikke gjort oss sintere om de prøvde.

Alle ungdomsforbunda er imot og kaller vedtaket å legge opp til fagforeningsknusing. SV mener AP river ned støtten til det rødgrønne prosjektet.

De største forbunda varsler politisk streik. Og hva tenker AP om det, vel de gir grundig blanke.

Hvordan kan de gjøre det? Jo fordi dette er planlagt spill fra AP. De veit at fagbevegelsen kommer til å rase, kanskje streike, kjefte og smelle, men de veit også at det er lenge til valget. Om et halvt års tid begynner de topptillitsvalgte å huske at de også er AP- medlemmer. Roar Flåthen har da holdt en 10-15 taler hvor han roser regjeringen opp i skyene, og dessuten får vi en belærende pekefinger om at alternativet uansett alltid er verre.

Sannheten er at det tette båndet til Ap til syvende og sist gjør fagbevegelsen impotent. Så lenge AP har LO lederen i bånd, så lenge de kan time når de skal komme med upopulære tiltak og så lenge de veit at uansett hvor sinte vi blir så kommer de til å få millioner av kroner og hundrevis av hender til å vinne valget. Denne saken illustrerer så utrolig godt hvorfor jeg mener Norge trenger et LO som er uavhengig av Arbeiderpartiet. Et uavhengig LO må gjerne støtte AP, men det er fordi de fremmer den politikken som er best for arbeidsfolk, ikke på grunn av incestuøse relasjoner. Skal vi få et uavhengig LO må ungdommen gå i tet, og jeg tror fler og fler begynner å bli klare for nettopp det. Det er på tide å kutte navlestrengen.