Lotta Elstad

Hadde jeg vært Angela Merkel, Nikolas Sarcozy eller Barack Obama, ville jeg mest sannsynlig bare tatt megafonen og ropt til forsamlingen: Løp for livet! Og så løpt av gårde selv.

Jeg ville ikke tatt på meg oppgaven å redde kapitalismen. For uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det trøbbel: Kapitalisten ønsker en arbeider som jobber billigst mulig samtidig som den samme arbeideren skal kjøpe mest mulig; kapitalisten ønsker en arbeider som holder seg frisk og faglig oppdatert samtidig som han vil redusere utgifter til skole- og helsevesen; kapitalisten ønsker konkurranse samtidig som han vil spise sine konkurrenter.

Man kan dekke

over de uløselige knutene på kort sikt ved å leve på kreditt og dø i gjeld. Men på ett tidspunkt vil Gud gripe inn og si «skjerp dere, dere kan ikke late som om penger som ikke finnes, faktisk finnes. Hovmod står for fall». Og da ville jeg i hvert fall løpt for livet.

Men sett at jeg måtte. Sett at jeg var tvunget til å sitte der ved forhandlingsbordet med verdens ledere og komme med forslag om hvordan vi kunne berge hele systemet. Sett at Michael Corleone holdt en pistol mot tinningen min og sverget at han ville drepe familien min om jeg ikke i det minste prøvde å kutte i Hellas’ offentlige budsjetter.

Da ville jeg nok,

etter mye om og men, sagt følgende: Det er uforsvarlig at vi krever av Hellas å redusere lønninger til folk, gi dem sparken og kutte i trygdeordninger – samtidig som skattebetalernes penger brukes på kuler og krutt.

I høst kjøpte landet 400 amerikanske panservogner. I 2010 kjøpte det fregatter og kamphelikoptre fra Frankrike og ubåter fra Tyskland, for åtte milliarder euro. De siste 20 årene har landet brukt over en dobbelt så stor andel av BNP på militærutgifter som resten av eurosonen. Hellas har flest soldater per innbygger i hele NATO. Landet, med rundt ti millioner innbyggere, var verdens femte største våpenimportør i årene 2005-2009. Militærbudsjettet utkonkurrerer Pakistan – et land med 180 millioner innbyggere, som faktisk er i krig. Våpnene til Hellas kommer fra Tyskland, USA og Frankrike.

Det ville blitt dårlig stemning. Så ville jeg sagt et eller annet om at vi kanskje heller kunne benytte anledningen til å diskutere et alternativt økonomisk system. Og Merkel, Sarcozy og Obama ville sett overbærende på meg, etter å ha vekslet noen himlende øyne med hverandre. Takket meg høflig for innspillene, hvisket til sikkerhetsagenten «hvem slapp henne inn?», og så orientert om at forslaget mitt nå står notert på listen – et godt stykke under følgende prioriterte punkter:

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2011)